https://theflowersoforthodoxy.blogspot.com
The Flowers of Orthodoxy
Ortodokse Kirke
Norwegian Flowers of Orthodoxy 1
ORTHODOX CHRISTIANITY – MULTILINGUAL ORTHODOXY – EASTERN ORTHODOX CHURCH – ΟΡΘΟΔΟΞΙΑ – SIMBAHANG ORTODOKSO NG SILANGAN – 东正教在中国 – ORTODOXIA – 日本正教会 – ORTODOSSIA – อีสเทิร์นออร์ทอดอกซ์ – ORTHODOXIE – 동방 정교회 – PRAWOSŁAWIE – ORTHODOXE KERK - නැගෙනහිර ඕර්තඩොක්ස් සභාව – СРЦЕ ПРАВОСЛАВНО – BISERICA ORTODOXĂ – GEREJA ORTODOKS – ORTODOKSI – ПРАВОСЛАВИЕ – ORTODOKSE KIRKE – CHÍNH THỐNG GIÁO ĐÔNG PHƯƠNG – EAGLAIS CHEARTCHREIDMHEACH – ՈՒՂՂԱՓԱՌ ԵԿԵՂԵՑԻՆ / Abel-Tasos Gkiouzelis - https://gkiouzelisabeltasos.blogspot.com - Email: gkiouz.abel@gmail.com - Feel free to email me...!
♫•(¯`v´¯) ¸.•*¨*
◦.(¯`:☼:´¯)
..✿.(.^.)•.¸¸.•`•.¸¸✿
✩¸ ¸.•¨
Ortodoks Kristendom
<>
Den nikenske trosbekjennelse
Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synelig og usynlig.
Og på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider. Lys av lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.
Og på Den Hellige Ånd, Herren, Livgiveren, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.
Og på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.
<>
Norge vært et ortodokst land med ortodokse helgener
Frem til år 1054 var den latinske Vestkirken én og samme Kirke som de ortodokse kirkene. Derfor har også Norge vært et ortodokst land med ortodokse helgener. Som ortodokse kristne i Norge har vi behov for å be med norske hellige. Samtidig har vi en enestående anledning til og kanskje et ansvar for å synliggjøre ortodokse røtter hertillands. Nettopp derfor er vår ikonostas på Helsfyr utvidet med fire helgener som alle har tilknytning til Norge, nemlig Hl. Sunniva, Hl. Hallvard, Hl. Olav og Hl. Trifon.
<>
Hl. Sunniva og seljemennene, fra Irland (+10. århundre)
8 juli
Den hellige Sunniva vokste opp vest i det kristne Irland omkring midten av det tiende århundre. Hun var kongsdatter og tidlig klok. Da faren døde, tok hun over styret av kongedømmet. Siden hun var en vakker og mektig jomfru, ønsket mang en beiler hennes hånd. En hedensk viking truet henne gjentatte ganger; han plaget og plyndret folket og skapte ufred i riket da hun ikke ville gifte seg med ham. Sunniva fant situasjonen uutholdelig og innkalte folket til råd. Her la hun frem problemet for dem, og konkluderte ifølge sagaen slik: "Jeg vil gjøre meg fri, som en ættstor kvinne, og overgi meg til min Herre Jesu Kristi makt og forsyn, og alle de som vil følge meg må gjøre slik." Hun ville forlate landet slik at befolkningen kanskje endelig kunne få fred.
Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen; likesom Noah gikk de ombord og la sine liv i Herrens hender.
Efter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen. Kosten var fastemat: fisk og grønne vekster.
Fra ikonostasen i Hl Nikolai ortodokse kirke. Ikonet fremstiller Hl. Sunniva fra Selje sammen med Hl. Hallvard fra Lier
I et kristent irsk dikt fra denne tiden heter det: "Frydefullt er det at jeg kan stå på øyas bryst… At jeg kan se de prektige fugleflokker over det vide hav, at jeg kan se de mektige hvaler, de største av alle undere… At jeg kan prise Herren som har makt over alt, himmelen med dens engler, jorden og tidevannet."
Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt, og slik ble Hl. Sunniva og seljemennene de første ortodokse martyrer på norsk jord.
Jarlen på sin side ble aldeles forfjamset da han ikke fant noen folk på Selja (for han hadde sett dem fra båten) og måtte snu med uforrettet sak.
Efter dette hendte mange merkelige ting på Selja: En bonde mistet hesten sin, men fant til sist hoppa stående foran den store steinrøysa vest på Selja; hun stod fjetret fremfor en søyle av vidunderlig lys.
Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret som disiplene ved Kristi forklarelse på Tabor tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Dér var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, og den ortodokse misjonskongen Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var primsignet (blitt katekumen) i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.
Kong Olav og de to Tord'ene ble gode venner; han fortalte dem om den treenige Gud og bad dem ta imot dåpen. De to var ikke uvillige til det, men ville spørre kongen om det merkelige hodet. Kongen og hans biskop Sigurd så straks at dette var et helgenhode. Tord'ene valgt så å ikle seg Kristus i den hellige dåp. Der var stor glede ved hoffet.
Olav og Sigurd forhørte seg om Selja blant nordmennene på tinget på Dragseidet. Fór de dernest ut til Selja og fant visselig velluktende knokler i ura. Endelig trengte de inn til en liten hule i berget hvor de fant Hl. Sunnivas kropp like hel med hår og hold.
Dermed lot de bygge en Sunniva-kirke i fjellsiden. Levningene ble lagt i relikvieskrin i det Herrens år 996 og anbragt i kirken. I hulen (som kalles Sunnivahulen) ble der reist et lite kapell - trolig viet erkeengelen Mikael. Da den store helgenkongen Olav Haraldsson den Hellige (995-1030) kom for å fortsette navnebrorens kristningsverk, landet han på Selja, og vi kan regne med at han feiret liturgi i Sunniva-kirken eller under steinhellene.
Med seljemennene hadde vikingriket Norge fått sine første helgener: mennesker som ikke ydet verdslig motstand, men satte sin lit til Kristi kors - for Guds kraft fullendes i svakhet. (2. Kor. 12,9) Senere ble der reist flere kirker, og Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner. Relikviene ble likeledes plyndret. Ingen vet lenger hvor levningene befinner seg. En rekke Sunniva-ikoner og andre fremstillinger finnes dog bevart; hun avbildes vanligvis med en steinhelle i hånden.
Hl. Sunniva og seljemennene har særlig vært skytshelgener for Vestlandet, men har vært æret helt nord i Troms, og deres festdag Seljevoka eller Sunnivadagen feires den 8. juli. Mange norske jentebarn er kalt Synnøve efter Hl. Sunniva. Selja har vært et pilegrimsmål i tusen år og er det fremdeles. Fremdeles pipler der helbredende vann fra Sunnivas hellige kilde ved hellerne. Og fremdeles er den Hl. Sunniva og seljemennene med de ortodokse troende på Helsfyr og andre steder.
<>
Den ortodokse lære
Det er ytterst vanskelig å tale om konfesjonelt særpreg ved den ortodokse kirke, ettersom den ortodokse tro har sitt uttrykk i hele den kirkelige tradisjon, som omfatter Den hellige skrift og den teologiske, liturgiske, kunstneriske og kirkerettslige arv. Den ortodokse tro er ikke formulert som en helhetlig lære, men manifesteres i kirkens liv.
Ordet "ortodoks" betyr rett lære og gudstilbedelse. Ordet oppstod i oldtiden som betegnelsen på menneskets rette forhold til Gud, uttrykt i en forkynnelse av Gud og tilbedelse av Gud som er i overensstemmelse med Guds virkelige storhet . Lære og gudstjeneste lar seg her ikke skille ad, de går parallelt som utfyllende størrelser.
Det som gjør kirken ortodoks, er ikke de mange ytre kjennetegn (som ofte er kulturelt og historisk betinget), men den ortodokse tro. Den er uttrykt i den apostoliske overlevering (tradisjon) som omfatter både Den hellige skrift og kirkelige skikker, forordninger og gudstjeneste, som betraktes som inspirert av Helligånden. Viktige deler av den hellige tradisjon er, foruten Bibelen, de økumeniske kirkemøtenes læreutsagn, og i særdeleshet det første møtet i Nikea år 325, Den nikenske trosbekjennelse. Spissformulert kan en si at denne trosbekjennelses uforandrede tekst er kjennetegnet på den ortodokse tro.
Kirken "bygger" ikke på den Hellige Skrift, for Kirken var før Skriften (NT), men Den Hellige Skrift er uttrykk for Kirkens tro. Og ettersom den er inspirert av Helligånden, er den rettesnor (kànon) for troen.
Kirken er det primære - den er Guds Rike som Kristus gjorde nærværende og som Ånden stadig gir liv. Kirken er en gudmenneskelig størrelse, den er gudsriket inkarnert i vår verden. Kirken er ikke noe de troende skaper ved organisering eller som kan fastholdes ved ytre, institusjonelle vedtekter - den er til i kraft av Ånden som manifesterer seg i de troende og gjør dem til Kristi Legeme. Slik er Kirken en dynamisk størrelse, innen gitte institusjonelle rammer.
Dersom du vil lese mer om den ortodokse lære kan vi anbefale Tito Collianders bok "Gresk-ortodoks tro og livssyn". Den koster kr 50 og kan bestilles gjennom Hl. Trifon Skita. En annen bok som tar for seg ortodoks tro og lære er boken "Vår tro" av erkebiskop Paavali av Finland. Denne boken koster kr. 150 og kan bestilles på samme sted. Likeledes har vi utgitt en ortodoks bønnebok som inneholder en samling bønner som tradisjonelt benyttes av ortodokse kristne. Den koster kr. 248 og kan bestilles på samme måte som bøkene over. Dersom du er interessert kan du laste ned et kapitel fra bønneboken med beskrivelse og forklaring av Vigilien (vesper og matutin) og Den guddommelige liturigen her. Last ned dokument i MS Word format Høyreklikk lenken og velg målkatalog.
Kirkebladet-Ortodoks Røst er et dansk norsk tidsskrift. Bladet kommer ut flere ganger i årest. Du kan bestille abonnement via Internett-sidene til den danske Kirkeforeningen eller via Hl. Trifon Skita
<>
Sitater av Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938)
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938):
* O nådefulle Herre, Opplys Ditt folk slik at de kan kjenne Deg; at de kan vite hvordan Du elsker oss.
* Helligånden forener alle, og derfor er de hellige oss nær, og når vi ber til dem, hører de våre bønner gjennom Helligånden, og vi fornemmer at de ber for oss.
* O Herre, la meg elske Deg alene. Du skapte meg, Du opplyste meg gjennom den hellige dåpen, Du tilgir mine synder og lar meg delta i Ditt mest rene legeme og blod. Hjelp meg alltid å bo i deg.
<>
Min sjel lengter etter Herren og jeg søker Ham med tårer
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938)
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938):
Min sjel lengter etter Herren og jeg søker Ham med tårer. Hvordan kunne jeg annet enn å søke deg, fordi Du først søkte etter og fant meg, og gav med å fryde meg i Din Hellige Ånd, og min sjel elsket Deg. Du ser, o Herre, min sorg og mine tårer … Hadde Du ikke vekket meg med Din kjærlighet kunne jeg ikke søkt etter Deg slik som jeg nå søker. Men Din Ånd gav meg å kjenne Deg, og min sjel fryder seg over at Du er min Gud og Herre, og jeg lengter etter Deg med tårer.
<>
Sentralt i troslæren
Gud er èn og tre. Læren om Gud som treenig er fundamental. Herav kan vi avlede distinksjonen mellom natur og vesen og person. Av naturen er Gud èn, men det er tre guddommelige personer: Faderen, som er alle tings opphav, den ene årsak som selv er uten opphav og årsak. Sønnen er født (og ikke skapt) av Faderen, og er derfor like fullkommen Gud. Ånden utgår fra Faderen, og er derfor også like fullkommen Gud. Læren om den Treenige Gud forteller oss at enhet og mangfold kan eksistere uten splittelse. Dermed blir denne læren om Gud også anvendelig som modell til å forstå skapningen, og i særdeleshet mennesket.
Kristus er fullkommen Gud og fullkomment menneske, uten sammenblanding eller splittelse. Kristus er Guds Sønn, Logos (Ordet) som er blitt menneske (inkarnert) ved at Han lot seg føde på jord av Jomfru Maria ved Helligåndens nedstigning. Kristus er derfor Gudmennesket - den guddommelige person "Ordet" som forener både guddommelig og menneskelig natur. Slik blir Han den nye Adam, modellen for det fullkomne mennesket, som alle mennesker kan forenes med (gjennom dåpen og nattverden) og slik bli Guds barn i Ham. Dette gjorde Han mulig ved å overvinne døden istedet for oss og således fjernet syndens makt. Dette skjedde ved Hans død på Korset, Hans begravelse og Hans oppstandelse fra de døde. Da det var fullbrakt, vendte Han tilbake til Faderen som Gudmennesket Jesus Kristus, og sender Helligånden til verden som så formidler dette nye liv til skapningen igjen gjennom mennesket.
Helligånden er livets Ånd, som fullender og opprettholder. Frelsen består i befrielse fra det onde, og det ytterste onde er døden. Derfor er hensikten med Kristi frelseverk å bringe Livets Ånd tilbake til skapningen, som hadde falt i dødens vold ved synden. Hellighet og liv hører sammen og har derfor felles kilde: Guds Hellige Ånd. Ånden formidler den Guds livskraft som helliger: Nåden. Nåden kaller vi en "guddommelig energi" som strømmer fra Gud, men som ikke kan løsrives fra Ham. Helligånden meddeler mennesket nåden, og forener således mennesket med Gud, og gir mennesket del i guddommelig liv.
Mennesket er skapt i Guds bilde, derfor kan vi bare forstå mennesket i lys av Guds åpenbaring om seg selv. Kristus er den nye Adam, mønsteret for mennesket. Liksom Kristus er både Gud og menneske, uten sammenblanding eller splittelse, er det fullkomne mennesket bestemt av dets fellesskap med Gud. Mennesket er en skapning som får del i guddommelig liv og hellighet gjennom forening med Gud. Dette har allerede skjedd i Jesus Kristus. Guds nåde er en konstituerende del av mennesket, og nåden er naturlig for mennesket i den forstand at mennesket er skapt for fellesskap med Gud. Mennesket har ikke i seg selv del i Guds nåde, likevel er ikke mennesket seg selv uten Guds nåde! Vi kan således si at vi har et dynamisk menneskesyn.
Mennesket består av legeme, sjel og ånd - ånden er stedet hvor møtet mellom Gud og mennesket skjer. Når Helligånden tar bolig i mennesket og blir sentrum i menneskets liv, ja, blir menneskets Ånd - da er mennesket blitt forenet med Gud og har "kommet til seg selv".
Frelsen dreier seg om Guds kjærlighet som redder mennesket ut av fortapelsen. Syndefallet er skapningens ulykke og fortapelse.
Menneskets mål er evig - da Gud skapte mennesket gav Han det både et utgangspunkt og et mål: Han skapte mennesket "i sitt bilde" og "til sin likhet". Synden og døden gjorde det umulig for mennesket å nå sitt mål "å bli Gud lik". Gud gjenreiser mennesket ved å la seg inkarnere, la seg føde som et menneske. I Kristus Jesus er det gjenreiste mennesket atter blitt "Guds Sønn" eller Guds barn. I Kristus er mennesket gjenreist som Den Nye Adam. "Gud blir menneske for å gjøre menneske til gud". I Kristus har enkeltpersoner mulighet for å få del i dette. Menneskets frelse består ikke bare i å unnslippe Guds vrede på dommens dag gjennom at Gud i sin godhet frifinner den skyldige synder. Frelsen kan ikke uttrykkes fyllestgjørende i juridiske termer alene. Frelsen er befrielse "fra det onde" som den destruktive faktor i tilværelsen.
Gjennom sin inkarnasjon gjenreiste Kristus mennesket og gjorde det i stand til å gjøre opp for seg. Gjennom sin selvoppofrende død på Korset sonet Han for menneskets syndskyld, og gjennom sin oppstandelse fra de døde beseiret Han dødens makt over mennesket. Gjennom sin himmelfart løftet Han mennesket opp til Guds trone i himmelen. Derfra sender Han sin Hellige Ånd som vi kan ta imot ved troen, og derved forenes vi med Kristus som Guds barn.
Frelsen dreier seg både om å helbrede mennesket for syndens og dødens sykdom, og om å befri det fra skyld og straff. Alt dette har skjedd i Kristus, som har "skapt frelse på den vide jord" - men mennesket må tilegne seg dette ved personlig aktiv tro. Mennesket er satt til å være Guds "medarbeidere i frelsen" - ikke fordi det skulle mangle noe i Kristi frelsesverk - medarbeiderskapet går ut på den aktive tilegnelsen. I Kristus er frelsen en engangshandling, men for oss er det tale om en prosess, med vekst og utvikling hvor der skjer en stadig omforming ifølge Kristi bilde ved at Kristi Ånd som har bolig i oss mer og mer blir vår Ånd. Og målet er å bli god lik Gud som er det godes kilde.
Frelsen gjelder ikke bare mennesket, men hele skapningen. Mennesket ble opprinnelig satt til å herske over resten av skapningen. Mennesket er med sin åndelige og legemlige sammensetning , møtestedet mellom den høyere og den lavere skapningen, bindeleddet mellom Gud og den lavere skapningen. Da mennesket falt fra Gud i synden, ble også resten av skapningen avskåret fra Gud som livets kilde. "For skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse." Gjennom menneskets gjenreisning får den lavere skapning del i frelsen. Det er menneskets oppgave å bringe resten av skapningen tilbake til Gud, formidle Guds frelse til den. Deri består de troendes prestelige oppgave.
Nøkkelordene i frelsesforståelsen er like meget død og liv som synd og rettferdighet.
<>
Den hellige fader Agathon (+4. århundre) ble en gang oppsøkt av noen fremmede som hadde hørt om hans fromhet og som ville prøve hvor dypt den satt
Den hellige fader Agathon (+4. århundre) ble en gang oppsøkt av noen fremmede som hadde hørt om hans fromhet og som ville prøve hvor dypt den satt. De begynte å spotte ham og sa:
—Er ikke du den Agathon som er en ukysk og hovmodig person?
—Jo, svarte han, jeg er det.
—Og er ikke du Agathon, pratmakeren?
—Jo visst. Og er ikke du Agathon, kjetteren?
—Nei, svarte han.
De undret seg da over hvorfor han hadde tålt de første beskyldningene, men tilbakevist den siste.
Han svarte:
—De første beskyldningene godtok jeg, for de kan være nyttige for min sjel. Men kjetteri betyr å være adskilt fra Gud, og fra Gud vil jeg aldri være skilt.
(Ulvhild Fauskanger, Bergen)
<>
Min sjel lengter alltid etter Herren
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938)
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938):
Min sjel lengter alltid etter Herren og ber dag og natt, for Herrens navn er velsmakende og kjært for sjelen som ber, og varmer sjelen til å elske Gud. Jeg har levd et langt liv på jorden, og har sett og hørt mange ting. Jeg har hørt mye musikk som har gledet min sjel og jeg tenker, Dersom denne musikken er så vakker, hvor stor må den himmelske sang i den Hellige Ånd som ærer Herren for Hans lidelser, fryde sjelen! Vi lever lenge på denne jord, og vi elsker jordens skjønnhet – skyene og solen, vakre hager, sjø og elv, skog og eng, også musikken, og hele verdens skjønnhet. Men når sjelen lærer vår Herre Jesus Kristus å kjenne lengter hun ikke lenger etter det verdslige. Jeg har sett keisere i deres prakt, og har gledet meg i synet, men når sjelen lærer Herren å kjenne er kongenes prakt for lite å regne, og sjelen lengter uavlatelig etter Herren, og lengter umettelig dag og natt å se den Usynlige, å ta på den Uberørlige. Dersom din sjel kjenner den Hellige Ånd vil Han hjelpe deg å forstå hvordan Han lærer sjelen å kjenne Herren og sødmen som finnes i det.
<>
O nådefulle Herre, lær oss ved Din Hellige Ånd å elske våre fiender
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938)
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938):
O nådefulle Herre, lær oss ved Din Hellige Ånd å elske våre fiender, og å be for dem med tårer. O Herre, send Din Hellige Ånd ned til jorden for at alle nasjoner kan lære Deg å kjenne og lære om Din kjærlighet. O Herre, som Du Selv ba for Dine fiender, lær oss også ved Din Hellig Ånd, å elske våre fiender. O Herre, alle folkeslag er Dine henders verk – vend dem fra fiendskap og ondskap til anger, så at alle kan kjenne Din kjærlighet. O Herre, Du har befalt oss å elske våre fiender, men det er vanskelig for oss syndere hvis ikke Din nåde er med oss. O Herre, skjenk oss Din nåde her på jorden. La alle jordens nasjoner komme til å kjenne Din kjærlighet; å vite at Du elsker oss med en moders kjærlighet, og mer enn en moders kjærlighet for selv en mor kan glemme sine barn, men Du glemmer aldri, for Din kjærlighet for Ditt skaperverk er uendelig, og kjærlighet kan ikke glemme. O nådefulle Herre, frels alle folk ved rikdommen av Din nåde.
<>
Sakramentene
Vanligvis sier man at det er sju sakramenter, men egentlig er ikke sakramentene et visst antall enkeltstående "nådemidler". Kirken er ingen statisk institusjon som forvalter nåden, men er selv en frukt av nåden. Kirken er selv det største og egentlige sakrament, og alle sakramentale handlinger er manifestasjoner av Kirken som Guds Rike, og deltakelse i et sakrament er en synliggjøring og aktualisering av ens medlemsskap i kirken.
De sju sakramenter er:
1. Dåpen, som foregår ved hel neddykking i den Treenige Guds navn, og som gjør mennesket delaktig i Kristi død til syndenes forlatelse og gir håp om del i Hans oppstandelse.
2. Myron-salvingen, som er meddelelse av Helligånden gjennom salving med den hellige myron-oljen, som gir den døpte livets ånde igjen og gjør ham til en bærer av nåden, en "karismatiker".
3. Skriftemålet, som gjennom anger gir den døpte ny tilgivelse for den synd han gjør etter dåpen.
4. Nattverden, som er deltakelse i Kristi Legeme og Blod til syndenes forlatelse og evig liv, en inkorporering i Kristus, som gjør den troende til et lem på Hans Legeme.
5. Ektevigselen, som forener mann og kvinne til ett. Ekteskapet er i prinsippet uoppløselig, men biskopen kan i visse tilfeller gi tillatelse til ny vigsel etter at det første ekteskap er oppløst.
6. Sykesalvingen, som kan skje så ofte en person føler behov for det.
7. Prestevigselen, som skjer gjennom håndspåleggelse. En biskop vies av tre andre biskoper, en prest og diakon vies av stiftets biskop. Prestevigselen er mottakelse av den myndighet og oppgave Kristus meddelte apostlene, og er en fortsettelse av Kristi prestegjerning i verden. Forutsetningen for sant prestedømme er kontinuerlig suksesjon like ned til apostlene. Prestevigselen er betingelsen for alle de andre kirkelige handlingers gyldighet. Kun menn kan vies til prest.
<>
Himmelske vitenskapen
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938)
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938):
Dersom verden kjente kraften i Kristi ord, "lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet" (Mat. 11,29) ville hele verden, ja, hele universet, vike fra alle andre typer kunnskap for å studere denne himmelske vitenskapen. Mennesker er uvitende om makten i Kristi ydmykhet, og derfor strever de etter verdens gods; men uten Den Hellige Ånd kan de ikke kjenne kraften av Kristi ord. Men han som har lært vil aldri gi slipp på sin kunnskap selv om han kunne få alle verdens riker.
<>
Menigheter
Den greske ortodokse menigheten i Oslo
Den serbiske ortodokse menigheten i Oslo
Hellige Nikolai menighet i Oslo (nor.)
Kristi åpenbaringsmenighet i Bergen (rus.)
Den serbiske hl. Demetrios-menigheten i Kristiansand
Hellige Anna menighet i Eskilstuna, Sverige (sve.)
Hl. Nikolai katedral i New York (rus./eng.)
Den russiske ortodokse kirke i Sverige (rus./sve.)
Menigheter i Moskva (rus.)
<>
Ortodoksi i Norge
Norge har helt siden vikingtiden vært i kontakt med nabolandet Russlands kirke. Flere av vikinghøvdingene oppholdt seg i Kiev og Novgorod, som fra slutten av 900-tallet var viktige sentra for ortodoks kristendom. Gjennom politiske og kulturelle forbindelser, handelsforbindelser, samt dynastiske ekteskap, fikk Norge tidlig kunnskap om den østlige kristne tro. På 1500-tallet virket en russisk misjonær, hellige Trifon av Petjenga, blant samene på norsk jord, og han bygde et ortodokst kapell ved Neidenelven. Russiske prester og munker besøkte de norske nordområdene helt frem til annen verdenskrig. Etter den sosialistiske revolusjonen i 1917 ankom en rekke ortodokse flyktinger til Norge. Den russiske ortodokse kirke organiserte pastoralarbeid blant disse gjennom sin menighet i Stockholm (den første ortodokse menighet i Vest-Europa, grunnlagt i 1617). I 1931 ble Hl. Nikolai menighet etablert i Oslo.
<>
Hovedoppgaven til kirken har alltid vært menneskenes frelse
Hovedoppgaven til kirken har alltid vært menneskenes frelse, og dette er den viktigste oppgaven også for oss ortodokse i Norge. Kirken feirer gudstjenester og ber for menneskene, forvalter sakramentene og påkaller Guds nåde. Kirken veileder de troende som strever etter frelse. Den omfavner dem med sitt varme, åndelige dekke, som en mor som elsker sine barn. Det er ikke tilfeldig man kaller kirken en rolig havn på livets hav eller frelsens båt - en åndelig båt hvor alle som er i nød kan finne frelse. Videre kalles kirken ofte et helbredelsens sted, et sted for helbredelse av åndelige og sjelelige sår. Dette er et sted for menneskelig vekst og styrke, menneskets helliggjørelse, som ses som livets mål.
<>
Kjærlighetens felleskap
Menigheten skal være et felleskap for de troende som i enstemmighet samles rundt sin himmelske Herre, Jesus Kristus. De troende strever etter å leve i hellighet, ikke i henhold til den brutale verdens lover, men i henhold til Guds bud - ved å forbli i gjensidig kjærlighet. "Et nytt bud gir jeg dere: dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle se at dere er mine disipler." (Joh. 13:34-35). Kjærligheten må forbinde oss ikke bare med nålevende mennesker, men også med våre hensovnede slektinger, med alle hellige og rettferdige, hvis liv og erfaring er til eksempel for oss.
<>
Det kristne liv
Det er sagt at målet for det kristne liv er "å tilegne seg Helligånden". Det betyr et vedvarende medarbeiderskap med Gud på frelsen for å bli ett med Hans Ånd som tar bolig i mennesket ved dåpen og salvingen. Det betyr igjen åndelig kamp, for å bekjempe det negative , og fremelske det positive. Dette er innholdet i begrepet "askese" - dvs. oppøvelse og trening i det gode. Det er den gode strid. Den ortodokse askese er ikke preget av negativ fornektelse, men av en positiv lengsel etter forvandling. De viktigste midler i denne kamp er bønn og faste.
Den troende oppfordres til daglig bønn, og man bruker helst formulerte bønner fra Bønneboken. Disse er formulert av erfarne mennesker som selv har nådd opp til et høyt åndelig nivå, og som således har lært å "be rett". Disse bønner kan således også undervise og inspirere de troende og lede dem fremover på den åndelige utvikling. Bønnen er en samtale med Gud, som og som sådan har den både skapende og disiplinerende kraft. Parallelt med bønnen går fasten, som er selvforsakelse og øvelse i å legge sitt liv i Guds hånd, samt en prosess hvor legemet blir underordnet ånden. Det er bestemte fastedager og tider. Konkret består fasten i avholdenhet fra animalsk føde, stundom også fra føde totalt, enn videre fra underholdning og atspredelse. Fasten er en tid for åndelig konsentrasjon, bønn og selvransakelse.
Klostrene er en arena for den "gode strid". Det kristne livs mål er det samme for alle, enten en lever et borgerlig liv eller et klosterliv, men omstendighetene er annerledes. I klostrene er alt rettet inn på å følge Guds bud, her er alt organisert på et vis som ligger nærmere opp til de kristne idealer: fellesskap, fattigdom, kyskhet, lydighet. Dette er dog bare en ordning eller ramme, som den enkelte må gjøre seg aktivt nytte av i sin personlige kamp for åndelig vekst og utvikling. Drivkraften må være kjærlighet til "det gode og skjønne" ("filokalia") og avsky for det onde. Det monastiske ideal er i høy grad blitt det generelle kristne ideal blant ortodokse. Klostrene er åndelige sentra og viktige faktorer i det kirkelige liv.
<>
Hl. Hallvard Vebjørnsson fra Lier, Norge (+1043)
15 mai
Under Olav den Helliges regjeringstid vokste Hallvard Vebjørnsson (ca. 1020-1043) opp i en kristen familie. Hans foreldre var velstående storbønder og eide gården Husaby i Lier. Moren het Thorny og var Olav den Helliges frende. Faren Vebjørn var kjøpmann. Hallvard var tidlig ven og uselvisk. Han var Thornys førstefødte og fór ofte med far sin på handelsreiser i Østersjø-området. Blant folk fikk han ry som en gjev og gild og rettferdig kristenmann; de mente han var eslet til stordåd. Det var han vel òg, men ikke just slik de hadde ventet seg.
Da Hallvard var treogtyve vintre gammel, skulle han en vårdag fare over Drammensfjorden. I ferd med å legge fra land, hørte han rop og skrik. En gravid fattigkone kom springende; hakk i hæl halset tre karer. Den arme kvinnen tryglet Hallvard om å ta henne med over fjorden.
Barnkona var visst en trellkvinne. De tre mennene hadde beskyldt henne for innbrudd og tyveri, en forbrytelse som kunne straffes med døden. Hun skulle med makt ha brutt opp låsen på et hus; dette til tross for at hun var svanger og svakelig. Lite hjalp det at hun sa seg uskyldig; for hennes stand var rettsvernet slett, og mennenes harme lot seg ikke stagge.
Hallvard var høybåren, kona trellbunden; slike som ham innlot seg efter skikken ikke med slike som henne. Men Hallvard fyltes av medfølelse og tok henne med i båten; til tross for at han var rik, og på tvers av standsskiller, rakte den fromme ut en hånd. Hun fikk sitte i baugen, mens han grep årene. Som den barmhjertige samaritan (Luk. 10,29-37) viser Hallvard at spørsmålet ikke er hvem som er ens neste, men hvorledes man kan vise seg som en neste for den som trenger en.
De rodde for livet. Forfølgerne fant seg kjapt en egen båt og kastet seg på årene. Ute på fjorden tok de til å skrike at ynglingen måtte gi fra seg kjerringa. Var han gått fra vettet denne rikmannssønnen som våget ofre sitt gode omdømme for en tyvaktig tøs?
Hallvard nektet; ei ville han utlevere en barntung søye til ulver. Som kong David kvad: Den som ikke tar imot bestikkelser til skade for én som er uskyldig, skal ikke rokkes evindelig. (Sal. 15,5) Hallvard rokkes ikke; han forsvarer den uskyldige i det opphetede ordskiftet. Olm er øyegnisten fra de tre. Og så - brått spenner én av mennene en bue. Pilen er dødelig og rammer Hallvard i halsen.
Med ett var de tre blitt drapsmenn. Efter å ha slått også den fruktsommelige ihjel, begrov de henne og fosteret i fjæra. Hallvards kropp bandt de til en møllestein og søkkte den ned i fjorden. De fryktet for hevn og måtte for alt i verden skjule sin illgjerning.
Folk fra egnen soknet og lette med vidjekvister, men uten hell. I efterkant oppdaget de imidlertid at kvistene ikke visnet; tvert imot tok de til å blomstre. En tid senere fløt liket og den tunge steinen opp og ble liggende og duppe i vannskorpa i Drammensfjorden. Folk ble forundret over dette merkelige jærtegnet. Således skulle sannheten om Hallvards og den gravide kvinnens bane komme for en dag.
Evangeliet ber oss elske vår neste som oss selv. Hva dere har gjort mot én av Mine minste, det har dere gjort imot Meg, sier Vårherre. (Matt. 25,40) Ved sitt enkle eksempel viste Hl. Hallvard hva disse ord betyr i praksis: Idet han forsvarte en uskyldig kvinnes liv, forsvarte han også Kristus og gav sitt liv for Ham. Av Hallvard kan vi lære at det å være kristen er mere enn bare kirkegang; et kristenliv er et liv hvor man søker å se Kristus i alt, for Han fyller alt i alle (Ef.1,23) og alt er skapt ved Ham og til Ham. (Kol. 1,16) Om denne kristne livsholdning var revolusjonerende i Hallvards vikingtid, er den ikke mindre skjellsettende i vår egen samtid.
Hallvards legeme ble gravlagt på Husaby. Ved graven opplevet folk uvanlige ting, og syke ble helbredet. Østlendingene husket hvilket rettferdig menneske han hadde vært. De forstod at det var tale om en hellig mann og at han var fagnet vel av den allmektige Gud.
Et par tiår efter drapet på Drammensfjorden fikk Adam av Bremen (i Tyskland) vite om Hl. Hallvard av en dansk konge! Det tok altså bemerkelsesverdig kort tid før venerasjonen av helgenen var viden kjent.
Siden har nordmenn bedt om helligmannens forbønner. Helgendagen Hallsok eller Hallvardsvaka feires på dødsdagen 15. mai og ble i tidligere tider helligholdt i hele landet. Gåsungene som vokser på vidjekvistene i mai, minner oss ennå om Hl. Hallvards død. Ikke bare ble Liermannen regnet som skytshelgen for Østlandet, og særlig Oslo; også Bohuslän i Vest-Sverige feiret og feirer ham. I tillegg ble han æret av islendinger, og et Hallvard-billede er funnet på Island. Hl. Hallvard har likevel alltid vært en lokal, skandinavisk helgen. I Borre i Vestfold veller der frem en Hallvardskilde; på dette stedet ble der alt i det ellevte århundre reist en Hallvardskirke. Kirker viet Hallvard fantes i gammel tid flere steder i Norge (og i Sverige.) Hans jordiske levninger ble efterhånden gravet opp fra bakken i Lier og flyttet til Oslo.
Hl. Hallvard fra Lier er fremdeles en ortodoks helgen, og Hallsok står den dag idag oppført i svenske ortodokse kirkekalendere. Han avbildes vanligvis med en kvernstein og somme ganger med pilen som drepte ham.
Snart utviklet imidlertid det fatale bruddet mellom øst og vest seg; Norge og hele Vest-Europa ble avskåret fra den ortodokse kristendommen. Det skulle gå nesten tusen år før ortodoksien atter dukket opp som en åndelig kraft i landet (med unntak av Hl. Trifons misjon og den østsamiske ortodoksi, som vi skal ta for oss i et senere nummer av menighetsbladet.) De norske kristne fulgte pavens romersk-katolske vei, og de norske helgenene ble tatt til inntekt for denne veien. Dermed var der ikke lenger ortodokse tilbake som kunne ære de norske helgenene. Minnet om Hl. Hallvard har dog levet videre blant katolske og protestantiske nordmenn helt opp til vår egen tid - på allehånde vis: I katolsk tid viet man Oslos domkirke og mangfoldige andre kirkebygg til Hallvard; i protestantisk tid har vi fått Oslo byvåpen bestående av et Hallvard-billede og Oslodraktens som er prydet med helgenens billede.
Ordet Hallsok er en forkortelse av Hallvardssvåka. Flere helgenfeiringer (for eksempel Olsok og Jonsok) kalles fra gammelt av våke/vake efter skikken med å feire helgenen hele natten, ofte med bål. Ordet er det samme som det latinske vigilie, som også betyr våke.
<>
Overlevering av den hellige Tradisjon
Menigheten skal være et sted hvor overlevering av kirkens hellige Tradisjon og erfaringen til våre ortodokse forfedre og hele den ortodokse kristenheten bevares som i et skattkammer. Av dette skattkammeret skal det gavmildt gis videre - fra et menneske til et annet, fra en generasjon til den neste. Vi er bare rike når vi deler med andre. Hvis vi nå øser fra det utømmelige skattkammeret til den ortodoksien og deler dens goder med andre, så gjør det oss ikke fattigere, men tvert imot, dette tjener til å bevare og bygge vår felles arv.
I Norge ser vi ikke bare det pastorale arbeid blant russiskortodokse troende som vår oppgave, men også det å representere den ortodokse åndelighet og kirkekultur i det norske samfunnet. En viktig oppgave er således å uttrykke østkirkens åndelighet og vår kristne tro på en forståelig måte for nåtidsmennesker.
<>
Hvilken glede at Herren ikke bare tilgir våre synder men lar sjelen kjenne Ham så snart hun ydmyker seg
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938)
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938):
Hvilken glede at Herren ikke bare tilgir våre synder men lar sjelen kjenne Ham så snart hun ydmyker seg. Den armeste stakkar kan ved å ydmyke seg kjenne Gud ved den Hellige Ånd. Man trenger hverken gods eller gull for å kjenne Gud, kun ydmykhet. Herren gir av Seg Selv uhemmet, kun for Sin nådes skyld. Før visste jeg ikke dette, men nå, hver dag og time, hvert minutt, ser jeg Guds nåde med klarhet. Herren gir fred selv i søvnen, men uten Gud er det ikke fred i sjelen. Det finnes mange mennesker Herren ikke åpenbarer Seg for på grunn av deres intellektuelle hovmod, men likevel tror de at de eier mye kunnskap. Men hva er deres kunnskap verdt dersom de ikke kjenner Herren, og ikke kjenner Den Hellige Ånds nåde, og heller ikke kjenner hvordan denne nåden kommer og hvordan den er tapt? Men la oss ydmyke oss selv, brødre, så vil Herren vise oss alle ting som den kjærlige far viser alle ting til sine barn.
<>
Hellige Trifon Skita i Norge
Hellige Trifon Skita i Hurdal er et lite kloster tilknyttet Den ortodokse kirke i Norge – Hellige Nikolai Menighet (www.ortodoks.com). Klosteret ble etter en innledende periode fra 1976 i Oslo opprettet på Sivesind (V-Toten) i 1985. Senere (år 2000) flyttet det til Skabland i Hurdal. Skita er et minikloster, middelveien mellom institusjonsklostrene og eremittilværelsen. I dette tilfelle består fellesskapet av to munker: arkimandritt f. Johannes og hierodiakon f. Serafim.
Vår virksomhet er preget av menighetsarbeid, i tillegg til bønnen og gudstjenestene, produksjon av bivokslys og publisistisk virksomhet (se litteraturlisten).
Klosteret består av hovedbygningen, hvor vi bor og hvor det er lokaler for samlinger: seminar, kurs og sosialt samvær etter gudstjenester. Videre hl. Serafim av Sarovs skogskapell som ble innviet til 100-årsdagen for hans kanonisering i 2003, samt kirken til ære for ”Den levendegjørende Treenighet og minne om hl. Trifon av Petsjenga”. (Innviet 2010). I 2011 vil det bli reist et klokketårn i tilknytning til kirken.
Klosteret er innviet til ære for den russiske helgenen Trifon, munken som misjonerte blant skoltesamene i det nåværende østlige Finnmark på 1500-tallet og som bl. a bygget St. Georgs kapell i Neiden (hører inn under hl. Nikolai menighet). Dette både fordi vi ønsker å stå i den samme tradisjon som han, men også fordi vi i en viss betydning henger sammen med hans virke, og fordi vi ønsker å fortsette hans arbeid.
Vi inviterer til feiringer tre ganger i året: 28. desember for hl. Trifon, 12. juli for de hl. apostlene Peter og Paulus og 1. august for hl. Serafim av Sarov.
<>
Jesus-bønnen
Hjertets bønn
Nedenfor følger noen fragmenter av den hellige staretsen Paisij Velitshkovskijs skrifter, for det meste om "hjertets bønn", eller "Jesus-bønnen". Denne bønnen skal sies "med forstanden i hjertet": Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme Deg over meg, en synder".
Hvordan kan et menneske alltid ha lovsang til Gud på sine lepper? Når man fører en vanlig, hverdagslig samtale, har man ikke noen lovsang til Gud på sine lepper, og når man sover, tier man, naturligvis. Når man eter og drikker, hvilken lovpris er det da som er på ens lepper? Til dette kan vi svare at mennesket har sjelens lepper i sitt indre.
Når du blir fristet, skal du be en kort, men intensiv bønn.
"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme Deg over meg". Anstreng deg for å si dette inni deg, istedet for alt annet du tenker på. Om du gjør dette til regel, vil du kunne åpne ditt hjertes dør.
Når urene tanker sniker seg inn i vårt hjerte, skal vi gjøre motstand og vise vår styrke ved å be Jesus-bønnen i vårt hjertes dyp, og den vil drive dem ut.
Bær alltid Jesu Kristi navn med deg lik et sverd, så du kan fordrive fienden og alle hans lidenskaper. Gjenta stadig Jesus-bønnen.
Tror du at det ikke er noen nytte i å påkalle Jesu navn? Men det er jo ikke mulig å finne frelsen, annet enn gjennom vår Herre Jesu Kristi navn! Eller kanskje du avviser hjertets bønn, fordi du tror at Gud ikke hører en bønn som fremsies i hjertets lønnkammer, men bare hører den bønn som fremsies med leppene? Men han ønsker jo selv en slik lønnlig bønn fra hjertets dyp. Han som selv er usynlig, vil at også bønnen skal være slik.
Ser dere, kjære venner, det finnes også en annen lydløs, hemmelig bønn som stiger opp til Gud fra hjertets dyp, og den tar Han imot som et rent offer, som en duft av åndelig vellukt. Han gleder seg og fryder seg, når Han ser vårt sinn forenet med Ham i bønn.
Gjør din bønn til et sakrament.
Hvordan kan dere frelses som lever i verden med ektefelle og barn? Jeg gir dere dette råd: legg vinn på å lese den Hellige Skrift og skriftene til våre hellige fedre, som har fått den gave å forstå himmelrikets hemmeligheter, dvs. den sanne mening med den Hellige Skrift. I deres opplyste skrifter finnes alle leveregler til fullkommenhet, alt som er nødvendig for sjelens frelse.
Med frykt og kjærlighet må vi lære av den Hellige Skrift, og vekke oss selv og hverandre gjennom å minnes Guds ord. Og si ikke at det er tilstrekkelig med en eller to bøker for den åndelige oppfostring. Biene samler jo ikke honning bare fra èn eller to blomster. Slik henter også den som leser de hellige fedrenes skrifter, kunnskap og veiledning i troen i èn bok, i en annen lærer han om taushet og bønn, i en tredje om lydighet og ydmykhet og tålmodighet... Kort sagt, gjennom å lese mange av de hellige fedrenes bøker lærer et menneske seg å leve ifølge Evangeliet.
Om Jesus-bønnen, som snarlig bringer Guds nåde og er et virksomt redskap for sjelens frelse.
"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme Deg over meg". Den som ber denne bønn inderlig og uavlatelig, som var det selve åndedrettet, vil snart bli bolig for den Hellige Treenighet: Fader og Sønn og Hellig Ånd, og bønnen vil sluke hans hjerte, og hjertet vil sluke - hans bønn, slik at han vil bli ved i denne bønn dag og natt og bli befridd fra alle fiendens nett. Jesus-bønnen skal du fremsi slik: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme Deg over meg!" - enten du står eller sitter eller spiser, enten du er på reise eller gjør noe annet - alltid skal du holde fast ved denne bønn, og anstrenge deg for det med iver, for den jager bort de usynlige fiendene, lik en soldat med kraftig våpen. Innprent den også i dine tanker og gener deg ikke for å be den alle steder hvor du er. Om din tunge og dine lepper blir trette, kan du be den innen i deg. Den bønn som fremsies i lengre tid med tungen, går etter hvert inn i forstanden, og deretter ned i hjertet. Når så forstanden blir utmattet av denne anstrengelse og ditt hjerte begynner å verke, da kan du hvile litt med sang. Du kan fremføre bønnen hørbart, men ikke høylytt, kun nok til at du selv hører det. Du må ikke heller la tankene fare hit og dit under bønnen, ikke la hverdagslige og praktiske bekymringer forstyrre deg, men forbli i utrettelig konsentrasjon om bønnen, for bønnen er ikke noe annet enn fremmedgjøring overfor såvel den synlig som den usynlige verden. Derfor må du lukke ditt sinn inne i bønnen. Der hvor legemet står, der bør også vår forstand være og ikke flakke omkring mens vi ber. De hellige fedrene sier: "den som ber med leppene, men ikke bryr seg om sin forstand, han strever forgjeves, for Gud gir akt på vårt sinn og ikke på våre mange ord, og sinnets bønn har hverken plass for fantasier eller urene tanker." Den som ikke kjenner denne Jesus-bønn som virker i forstanden, kan ikke oppnå den uavlatelige bønn. Den som har lært seg Jesus-bønnen slik at den blir ett med hans hjerte, han vil erfare at denne bønnen strømmer frem som en kilde, uansett sted eller tid eller arbeide, den vil alltid virke i ham, enten han sover eller våker, uansett om legemet faller i søvn eller slummer, bønnen vil være der i usvekket grad. Dette er dens storhet, at den ikke holder opp, for selv om leppene trettes og legemet sløves, så holder den ånden våken. Når vi presses av plikter som ikke kan utsettes, eller vårt sinn plages av påtrengende tanker, eller vi tynges av søvn, da må vi be intensivt med lepper og tunge, slik at sinnet gir akt på stemmen. Men når sinnet er rolig og uforstyrret av tanker, da kan vi nøye oss med å be inni oss. Denne bønn er en raskere vei til frelse enn psalmer, kànoner og de andre bønner som vi kan lese i bøkene. Forholdet mellom denne bønnen og de bønner vi leser fra bøker, er som mellom fullmoden mann og et lite barn. Sinnets bønn i hjertet er for de viderekomne, de vanlige kirkebønner og sanger er for dem som har kommet et stykke på vei, og lydighet og praktisk arbeide er for nybegynnerne. Denne bønn forutsetter edruelighet, forsakelse, ensomhet og frihet fra allslags bekymring og uro, kun da kan den sanne bønn vokse frem og styrkes. Ingen kan tilegne seg den uavlatelige bønn uten først å ha fjernet disse hindringer.
<>
Norges første ortodokse kloster
Hellige Trifon Skita 1985-2015 – 30 år.
Hl. Trifon var en munk som kom fra Novgorod-området til Nord Ishavs områdene, grunnla et kloster og misjonerte blant skoltesamene. Han virket bl.a. i områder som den gang var ingenmanns- og allemanns-land, dvs. det var skoltenes land, men her var ingen stats-autoritet. Ikke før 1826, da grensen mellom Norge og Russland ble trukket. Det betyr at hl. Trifon virket i områder som senere skulle defineres som en del av kongeriket Norge. Og det betyr igjen at han på sett og vis også tilhører den ortodokse historien i Norge.
For oss ortodokse i Norge, og da spesielt for hl. Nikolai menighet har hl. Trifon særlig betydning. Grunnleggerne av menigheten kom fra hl. Trifons områder – Murmansk – Archangelsk – hvor man hadde særlig venerasjon for hl. Trifon, og det nevnes også i grunnleggingspapirene for menigheten. Videre har jo menigheten St. Georgs kapell i Neiden – som ble bygget av hl. Trifon i 1565 – i sin forvaltning, noe vi er veldig stolte av og glade for. For klosteret har han stor betydning som vårt lokale monastiske forbilde, og dramatiske hendelser i Petshenga-klosterets historie er nedtegnet i dokumenter i norske arkiver. Det ble naturlig å velge hl. Trifon som klosterets beskytter og forbeder og forbilde.
Hl. Trifons skita eller kloster ligger godt gjemt i skogen i Hurdal, og de som finner frem til klosteret, oppdager et bygningskompleks som minner mer om andre steder i verden enn Norge, selv om mye er gjort for å gi det hele til en norsk karakter tross alt. Og dette er altså det første eller eldste ortodokse kloster i Norge. Her er ikke mange beboere, broderskapet er lite, men aktivt og energisk opptatt av å fylle sine plikter og sine oppgaver. Hvordan havnet det her, og hvordan oppstod det?
Klosteret har en forhistorie som er verd å skissere opp, ettersom den ikke er uten betydning for det som ble resultatet.
Forhistorien:
1969 reiser Rolf Johansen fra Arendal til Nya Valamo kloster i Finland, med velsignelse fra erkebiskop Paavali, der ble han tatt hånd om i Kuopio av biskop Johannes som ledsaget ham til Valamo-klosteret. I Valamo ble han celle-tjener (kelejnik) hos igumen Simforian, og fikk dessuten i oppgave å assistere i kirken under gudstjenestene, bake prosforer og ringe med de 13 klokkene (hvor den største er på 1600 kg) til gudstjenester. Og gudstjenestene begynte kl. 2.30 og den nye ”ponomaren” måtte stå opp kl. 2 for å gjøre i stand det nødvendige. Han fikk også i oppgave å lese og synge i gudstjenestene som fremdeles foregikk på kirkeslavisk, så der lærte han seg kirkeslavisk. Det var 5 eldre munker fra det gamle Valaam der, og en svært gammel munk fra Petshenga, pluss en finsk novise.
Her ble den fremtidige f. Johannes et års tid, for så å avtjene værneplikt i den norske hæren, men i 1971 var han tilbake i Valamo. Til sammen var han der ca 2 år. Og det var to betydningsfulle år med grunnleggende og grundig innføring i det monastiske livet. Slik ble grunnen forberedt for Hl. Trifons kloster.
Hellige Trifons Broderskap
Senere – i 1975 påbegynte han teologiske studier på Det Teologiske Fakultetet på Universitetet i Oslo og det gjorde det mulig i for ham sammen med Kjell Sørensen (fader Serafim) å opprette ”Hl. Trifons Broderskap” i 1976. F. Serafim hadde et langt og nært samarbeid med forstanderen i Hl. Nikolai menighet, arkimandritt f. Therapon (Hümmerich), som gav ham trening og veiledning i det kirkelige livet. I Arupsgate i Gamlebyen i Oslo leide de to leiligheter. En som bolig med kapell, og den andre til utadretter virksomhet – som foredrag, seminar, utstilling, diskusjonsforum – og den begynnende forlagsvirksomheten. Her ble det utgitt en rekke hefter og mindre bøker om ortodoks tro. Likeså startet utgivelsen av tidsskriftet Ortodoks Røst, som var på ca 80 A5 sider med teologisk, filosofisk, hagiografisk, historisk og liturgisk materiale. I alt ble det utgitt 45 hefter. Både Ortodoks Røst og de andre heftene ble distribuert i et stort antall (utstyr og distribusjonskanaler tatt i betraktning). Og mange av dem som senere konverterte til Den ortodokse kirke stiftet sitt første bekjentskap med kirken, eller fikk fordypet sitt kjennskap til kirken gjennom dette.
Hellige Trifon Skita på Toten
I 1980 ble f. Johannes tonsurert til munk av biskop Roman (Zolotoff) i Nice, senere ble f. Serafim tonsurert av erkebiskop Georg (Wagner). I 1985 ble eiendommen Borstuen på Sivesind i Vestre Toten kjøpt og det ble med erkebiskop Georgs velsignelse den formelle starten på klosteret. Eiendommen var idyllisk med sin høye beliggenhet ved Sivesind-vannet, og med utsikt over Toten-bygdene, med et stabbur fra slutten av 1600-tallet, hovedhus fra 1710, en stor låve som etter hvert fikk romme bl.a kirken, og et kårhus fra 1940-årene som ble brukt som gjestehus. Her befant klosteret seg i 15 år, til år 2000.
Hellige Trifon Kloster i Hurdal
I år 2000 flyttet klosteret til en mer egnet, om enn ikke så pittoresk, eiendom i Skrukkelia i Hurdal. En forhenværende skole fra 1954 var til salgs, den hadde vært skole bare i 7 år, senere hadde den vær både leirsted for Indremisjonen og fabrikk, men hadde stått tom noen år. Bygningen var i en viss forfallen tilstand, men solid og med mange gode kvaliteter (den var reist som et prestisjeprosjekt av kommunen i sin tid). Dit flyttet klosteret, En separat 3-roms leilighet ble selve boligen, resten ble kirke, bibliotek, kontor, lysverksted og gjesterom. Eiendommen som er på skogbevokst 10,5 da ble etter hvert bebygd med garasje og vedbod, i 2003 sto Hl. Serafim av Sarovs kapell ferdig till 100-års feiringen av hans kanonisering. Det er bygget som en russisk tshasovna, ikke ulikt Neiden-kapellet. Senere i 2010 hadde vi kirken ferdig. Den ble viet til ære for Den Hellige Treenighet og til minne om hellige Trifon. Den ble bygget etter modell av en kirke på Kosovo fra 1400-tallet. Dette var for å vise solidaritet med serberne i Kosovo. Innvendig ble den prydet med ikonostas utskåret i nøttetre i Beograd, Ove Nikolai Svele malte ikoner, likeså ble det laget alter og stasidier på samme verksted i Beograd. Veggene ble dekket med fresker som to serbiske kunstnere laget. Senere fikk vi også laget et kenotaf (symbolsk grav) for hl. Trifon. Øvrig utstyr er fra Russland og Hellas. I 2011 ble det bygget et klokketårn etter modell fra Georgia. Der er det hengt opp en simandron (”Signalbrett”) av massiv eik (laget av treskjæreren Johannes Rieber) og 8 klokker (fra 10k til 326k) produsert i Ekaterinburg i Russland. En port etter rumensk mønster ble reist samtidig ved inngangen til det nedre platået. Og i tiden 2012-2014 ble det bygget en vannvielses-paviljong etter modell av en tilsvarende i Zica-klosteret i Serbia. Nå til slutt bygges det en mur med porthus og kapell over etter bulgarsk inspirasjon mellom kirken og beboelseshuset. Det skal være ferdig til 30-års feiringen i august 2015. Mye av dette ble mulig bare fordi to venner av klosteret, Svein og Kirsten Sandvold gjorde en slik ufattelig stor innsats både med bygging og glass-utsmykning.
I denne tiden har arbeidet med litteratur bare økt, og det har blitt utgitt et stort antall bøker og hefter til hjelp for dem som vil fordype seg i den ortodokse kirkes teologiske tradisjon og åndelige liv. Det er en måte å være misjonerende på, uten å trenge seg inn på noen. Det samme gjelder de seminarer og foredrag som arrangeres. Kulturkvelder er en annen måte å hjelpe folk til å komme nærmere kirken på og befri dem fra fordommer.
En annen viktig virksomhet i klosteret er produksjonen av bivokslys til gudstjenestene. Det brukes et stort antall vokslys i ortodokse gudstjenester, og f. Serafim har etter hvert fått god trening i å produsere disse. Det er også en viktig inntektskilde for klosteret.
Klosterlivet
Det vesentlige i et kloster er selvfølgelig ikke de ytre omstendigheter og rammer, selv om de er viktige nok som vitnesbyrd om den ortodokse, monastiske spiritualitet. Men da er det også viktig at det faktisk finnes en slik åndelig kjerne i dette. Etter hl. Trifons forbilde har klosteret hele tiden lagt vekt på den hesykhastiske tradisjonen. På grunn av de beskjedne ytre rammene, har det vært nødvendig å konsentrere seg om innhold, mer enn om ytre former. Bønnen og gudstjenestene er det vesentlige. Og i klosteret har det blitt gjort et stort oversettelsesarbeid, som har gjort det mulig å forrette gudstjenester på norsk hver dag og på de store høytidene. Likeså har det blitt arbeidet med den musikalske tilretteleggingen, hvor den gammel-russiske znamennij-sangen har vært normen.
Aften og morgengudstjenester er den daglige rammen om annet arbeid i klosteret. En gang i måneden inviteres det til liturgi.
Utover dette er det Jesus-bønnen som har stått i fokus, og som vil få ytterligere plass i klosterets åndelige liv. En kort presentasjon og oversettelse av deler av Filokalia har blitt gjort i klosteret, likeså En russisk Pilegrims fortellinger. Dette er også noe som må settes inn i denne sammenhengen.
Fremover
I 2014 kjøpte et medlem av menigheten et småbruk som var lagt ut for salg. Det grenser direkte mot klosteret, og det var en stor lettelse at eiendommen ikke fikk nye eiere med helt annen innstilling. Tvert imot – den nye eieren ønsker at den skal være til nytte for klosteret, både som gjestehus og dyrkingsland. Hun har også kjøpt en annen eiendom som grenser opp mot klosteret, hvor hun selv skal bo og leve som nonne. For tiden er hun bosatt i Pokrov-klosteret i Bussy-en-Othe i Frankrike. Dette lover også godt for klosteret, som desssverre ikke har hatt noen reelle kandidater til å fortsette virksomheten. Men fremtiden er uviss, vi gjør vårt og legger resten i Guds hender.
<>
Guds Moder og de hellige
I sammenheng med forståelsen av det kristne liv som likedannelse med Kristus ved Helligånden, altså en helligende forvandling eller forklarelse, finner vi venerasjonen av de hellige. Å ære de hellige vil si å erkjenne at hellighet er konsekvensen av fellesskap med Gud. Fullkommenhet og hellighet er guddommelige egenskaper, som er satt opp som mønster for oss. Det å være Guds bilde og Gud lik. Helligånden er den som meddeler denne hellighet. Hellighet er ikke en etisk kvalitet som kan skapes med menneskets gjerninger, men en kraft som Gud gir. Guds Moder (Jomfru Maria) og de andre hellige er ikke mirakuløse unntak, ikke noen egen sort overmennesker. De er normen som alle skal se hen til. "Vær mine etterfølgere", sier apostelen Paulus. De representerer konkret det alle bør strebe etter. De er idealer, som har kjempet den samme strid som andre troende, de har i utgangspunktet hatt de samme svakheter og vansker som dem. Venerasjon for dem uttrykker kjærlighet, først til Kristus "som er herlig i de hellige", og til dem som himmelske "slektninger" som stadig ber til Gud for de troende. De hellige er ikke istedet for Kristus, men er vitnesbyrd om den himmelske herlighet som Kristus gir sine disipler adgang til i troen. De hellige har hver sine minnedager, hvor de blir feiret. Selve kanoniseringen foregår som en utvelgelse i de troendes hjerter og visshet, som så sprer seg i kirken og ender opp med at et kirkemøte gir sin endelige anerkjennelse, og den hellige får sitt navn i kirkekalenderen og sine liturgiske tekster og festdag.
<>
Hellige Olav II Haraldsson - Norges evige konge (+1030)
29 juli
Olav Haraldsson (995-1030) står i en særstilling blant norske helgener: Han var konge mens han levde og ble siden en uhyre populær helgen både i øst og vest. Det er ingen overdrivelse å si at Olav er verdenshistoriens mest betydningsfulle nordmann. Derfor er der skrevet uttallige tusen sider de siste tusen årene om hans liv og død, hans jærtegn og mirakler. I denne omtalen må vi nøye oss med et lite omriss av hans levned og eftermæle.
Olav var en eftertenksom og staut mann, rettferdig men streng; han var både skald (dikter) og treskjærer. Men først og fremst var han kongelig, ætling av Harald Hårfagre. Han vokste opp som hedning på en kongsgård på Ringeriket.
Ungdomsårene
Det var en rå og brutal tid kongsemnet fødtes inn i. Som tolvåring forlot den kraftige, brunhårede gutten gårdslivets ro og drog til sjøs som viking. Han herjet i øst og i vest. Efter en stund havnet han i tjeneste hos en kristen konge, Æthelred II av England; lite tydet imidlertid på at Olav skulle bli en hellig mann. Dog gikk han snart i tjeneste hos en annen kristen, hertug Richard II av Normandie. Påvirkningen fra de europeiske herskerne må ha gjort noe med Olavs sinnelag, for her, i Rouen, åpnet han seg for evangeliet og lot seg døpe til Kristus.
Omlag år 1014 ligger Olav med skipene sine ved Gibraltar. Han hører en stemme som sier: "Far du tilbake til din odel, for du skal bli Norges konge til evig tid!" Den unge mannen fatter ikke helt hva dette innebærer, men han skjønner at det er et tegn og stevner nordover.
Konge av Norge
Året efter lander Olav på Selja, helgenøya. Idet han steger ut av skipet, snubler han og utbryter: "Nå falt jeg!" Men følgesvennen svarer: "Du falt ikke, konge - nå festet du fot i landet." Drotten ler og sier: "Det kan så være, om Gud vil."
I Olavs liv viser nederlag seg ikke sjelden å bli til seier. Til tross for det politiske nederlaget som skulle komme, ble han Norges apostel.
Norge er på denne tiden et splittet rike styrt av lokale høvdinger og mektige menn. Olav kommer til makten og evner å samle det splittede Norgesveldet. Ti år med fred følger. Og Olav utnytter tiden vel: Med seg i skipene som la til på Vestlandet hadde kongen biskop Grimkjell og flere andre biskoper og prester; kongens kall er å fullende kristningen av Norge.
Han forkynner den Gud som har skapt verden og alt som lever; han forkynner Hvitekrist (som vikingene kaller Kristus) født av en jomfru og oppstanden fra døden til menneskets frelse; han forkynner Den Hellige Ånd som lever i Kirken. I en liturgisk Olavshymne heter det at han "utførte evangelistens tjeneste på mest hengivne vis, iført troens brynje og frelsens hjelm. Han besøkte egnene der omkring og sådde overalt frelsens lære. Gode Jesus, hvilke anstrengelser tålte han ikke for å omvende folket."
På denne tiden innfører Hl. Olav kristenretten: Ved tinget på Moster (1024) får han vedtatt kristne lover, og han befester troens og kirkeinstitusjonens stilling i landet. Før Olavs tid var kirken i Norge en løselig sammensatt misjonskirke; nå blir kirken nordmennenes religiøse fellesskap. Kristendommen trer inn som et viktig element i norsk kultur; det blir påbudt å gi arbeidsfolk og seg selv fri om søndagen, det blir forbudt å sette ut uønskede spedbarn for å dø, tvangsekteskap og flerkoneri forbys, faste- og festdagene blir innført som en del av folks dagligliv osv. Der hvor man tidligere har blotet og dyrket hedendommen, på gårder og helligsteder, reises nå kirkebygg - stort sett små stavkirker. Hver bygd skal ha en kirke. Messen, Den guddommelige liturgi, feires rundt om i riket.
Men Olav har altså ikke utelukkende fremgang. Den digre mannens iver og strenghet driver ham til å bruke ufine metoder; han oppfører seg tidvis mere som politiker enn som kristenmann og får folk imot seg. Idet han utvider lovens og rikskongedømmets myndighet, svekker han de lokale krigshøvdingenes makt. Heller ikke stormakten Danmark er begeistret for utviklingen. Når høvdingene og danskekongen rotter seg sammen - og deler av bondestanden henger seg på - har Olav skaffet seg et så stort kobbel fiender at han må rømme landet. I 1028 tvinges kongen i utlegd. På vei østover misjonerer han på Gotland og blir siden regnet som Gotlands nasjonalhelgen.
Kjærlighet og eksil i Russland
Heller ikke i kjærlighetslivet hadde kongen hatt det store hellet. Tidlig ble Olav trolovet med den fromme Ingegjerd fra Sverige (som senere skulle regnes blant de hellige), men før han visste ordet av det, hadde faren gitt henne til Jaroslav den Vise i Russland. Olav ektet isteden Ingegjerds halvsøster, frilledatteren Astrid. Forholdet mellom Olav og Ingegjerd var imidlertid et inderlig kjærlighetsforhold, og begge tok bruddet svært tungt.
Men nå, flere år senere, blir han altså nødt til å gå i eksil. Efter Gotlandsoppholdet farer han videre østover til Russland. Som en slagen mann søker han ly hos storfyrsteparet Jaroslav og Ingegjerd. De tar vel imot ham i Novgorod (eller Kiev - det er uklart hvilken av de to hovedstedene han oppholder seg i.) Sagaen beretter at Olav er begeistret for å møte sin gamle flamme, for de to har fremdeles et godt øye til hverandre. Men i det voksende russiske riket møter Olav også en vital kristendom og en kirke som blomstrer i all sin prakt. Og i all ydmykhet - klostrene skyter frem i Jaroslav og Ingegjerds rike.
Hl. Olav var ingen asketisk helgen som levde et dydig liv i all fromhet og renhet. Hans religiøsitet trengte lang tid for å modnes. Men nå, som en fallen konge, får han flust av tid til å gruble over livet og gå til Gudstjeneste. Snorre forteller at først her, i Gardarike (Russland), lot Olav sin personlige kristentro utdypes. Han vurderte å dra til Jerusalem på pilegrimsferd eller å gå i kloster. Det viste seg også at han hadde evnen til å helbrede syke, blant andre Ingegjerds blinde sønn Vladimir.
Nederlag og seier
I 1030 viser Olav Tryggvason seg for Haraldssønnen i drømme; han byr ham å vende tilbake til fedrelandet. Olav røskes ut av grubleriene og takker nei til fyrsteparets tilbud om å overta styret av Bulgaria. Han har kanskje allerede innsett at seieren må skje gjennom nederlag, og at hans kors ligger i Norge. I hvert fall lar han sin sønn Magnus bli tilbake i Russland når han selv drar med en liten styrke mot Norge; han vil forsøke å gjenvinne riket, selv om norske og svenske stormenn råder ham fra det.
Drotten rir inn i Norge gjennom Verdalen. Slaget står tidlig om morgenen på Stiklestad i Trøndelag. Det går ikke lenge før Olavs menn må gi tapt mot overmakten. Kongen blir drept av Thore Hunds hugg før non den 29. juli. Dagen efter går merkelig nok banemannen ut på marken og vasker liket. Blodet fra den døde heler Thores egne sår.
Mangt i Olavs liv handlet om ukristelige ting som makt og vold og krig. Men det underligste med Olav er hvorledes han døde som en mislykket konge og en ussel kriger med mangfoldige fiender i landet. I vikingtiden - en tid da krigersk heltemot og styrke var en manns viktigste dyder - døde Olav som en svekling. Likesom for hans lidelsesdøyende trosbrødre Hl. Boris og Gleb ble hans svakhet ham til styrke og hans død til liv.
Snart efter slaget på Stiklestad skjedde nemlig en mengde mirakler i forbindelse med martyrens legeme; der finnes egne bokverk som tar for seg alle Olavs mirakler og undergjerninger, så mangfoldige er de. Kongens levninger råtnet ikke, men håret fortsatte å vokse, hans kinn var rødlatne og livlige. Folk ble helbredet i hopetall.
Med Olav den Helliges død ble kristendommen hele Norges tro. De som nettopp hadde kvestet kongen, ble med ett hans tilhengere. Selve drapsmannen Thore Hund angret og drog på botsferd til Jerusalem. I døden maktet Olav hva han ikke greide i livet: å samle og kristne riket. Slik ble han Norges evige konge.
En europeisk helgen
Ikke bare ble Olav hurtig Nordens mest populære helgen; han ble også en av de store europeiske helgener. Nidaros (Trondheim) ble straks et pilegrimsmål for folk fra "hele verden". I vår egen tid valfarter fremdeles ortodokse kristne (samt protestanter og katolikker) til Trondheim, selv om det meste av Olavsrelikviene dessverre gikk tapt i forbindelse med reformasjonen. Én relikvie er imidlertid bevart; den befinner seg nå i St. Olav romersk-katolske domkirke i Oslo. Resten av Hl. Olavs levninger er trolig begravet ett eller annet sted rundt Nidarosdomen.
Men over det meste av Norge finnes Olavskilder og andre hellige steder som lokale tradisjoner setter i forbindelse med Olavs nærvær. Norske guttebarn er overalt siden blitt kalt Ola(v/f) eller Ole efter den store helgenen. Også legende urter og planter i den norske floraen fikk navn efter ham. Hl. Olav er av eftertiden blitt sett på som en helbreder og bekjemper av troll.
Olavskulten spredte seg raskt i den kristne verden, både østover og vestover. Olavskirker og -monumenter ble snart efter 1030 reist også i alle deler av den kristne verden, blant annet i Novgorod og Vyborg (i Russland), Gdansk (Polen) og Tallinn (Estland). Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs mirakuløse sverd Bæsing. I Fødselskirken i Betlehem finnes et gammelt Olavsikon (fra 1200-tallet) i bysantinsk stil malt på en av kirkens søyler. I Norden og Vest-Europa har Olavskulten vært enda videre utbredt; i Sverige alene har hver tredje middelalderkirke et Olavsbillede, og man kjenner over 75 Olavskirker i landet. Der er forresten en del eksempler på at kirker (blant annet i London og København) ble viet både Hl. Olav og Hl. Nikolai!
Hl. Olav ble ikke minst en nasjonal helgen for Norge. Olavsikoner ble i middelalderen båret i prosesjon rundt åkrene med bønner for årsveksten; Olav ble dertil regnet som dyrenes og særlig hestenes beskytter. Hans festdag Olsok feires den 29. juli (11. august); dagen ble og blir fremdeles feiret med dans, bål og et festmåltid med øl, rømmegrøt og spekemat. Vesle Olsok kalles 3. august (16. august) som er en feiring av at hans legeme ble gravet opp og lagt i et relikvieskrin i 1031. Over gravstedet ble der senere reist en Kristkirke som vi idag kaller Nidarosdomen.
Både Hl. Nikolai og Hl. Olga menighet ærer Olav som ortodoks helgen, og for noen måneder siden ble et Olasvsikon innviet av russiske geistlige i den norske ambassaden i Moskva. Olav avbildes ofte med en øks - martyrvåpenet.
<>
Hellige Moder Maria Skobtsova av Paris, fra Latvia – en helgen av vår tid (+1945)
31. mars
Se også Moder Maria (Skobtsova) 1891-1945 fra Tamara Miljutina’s memoirer, (Tartu, Estland)
Og en annen engel kom og stod ved alteret, og han
hadde et røkelsekar av gull; og det ble gitt ham meget
røkelse, for at han skulle legge den til alle de helliges
bønner på gull-alteret foran tronen. Og røken av
røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud
med de helliges bønner.
Johannes Åpenbaring 8, 3-4.
Noen ord om Moder Maria.
Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner – i disse ordene ligger hele det evangeliske idealet og der finnes den eneste evangeliske livsveien. Men det gjelder nettopp levned. Altfor ofte henføres Frelserens ord til hvordan en kristen bør dø. Men her er det spørsmål om å leve: ”å gi sitt liv”, å gi det bort, skjenke det, å uttømme det, å bruke det for sin neste – det betyr i første rekke å leve for sin neste, leve dag etter dag, leve målrettet – mens man bærer hele livets tyngde på sin skuldre – både sitt eget liv og andres… Og om den tiden kommer da man bare kan elske hverandre like til enden gjennom sin død, da bør man også gi sitt liv og synke ned i døden – og dette er livets triumf og seier.
Slik levde moder Maria sitt lidelsesfulle og i en viss mening ødslige liv. Men målet for hennes selvuttømmelse, hennes kenose, overgikk mange mål, det oversteg vår erfaring og vår forstand. I vår midte var hun en utfordring og et anstøt. For noen var hun en urokkelig grunn, for andre en Guds dom. Hun tok på seg ”korsets dårskap” og viste det i sitt liv, den guddommelige kjærlighetens dårskap – en inkarnasjon like til slutten, et fellesskap med denne fremmede verden som hun likevel elsket like til døden. Den Allhellige Treenighetens selvoppofrende kjærlighet like til korsets død. Mange av oss tok først anstøt av hennes forkastelse av alt konvensjonelt, hennes forkastelse av ”alt som synes å være noe” men likevel ikke ”er noe”, ja den utfordring som hun slynget mot alt som ikke er livets vesen - først mange år senere forstod vi bedre. Hun kunne – da hun gikk i sin Herre og Mesters fortspor – elske både ”forgjeves” og ”uten resultat”, elske mennesker som hadde bukket under, som håpløse tilfeller, som ”det i alle fall ikke kunne bli noe av”, slike ”som det ikke engang blir folk av i graven”, bare fordi de hørte sammen med henne, de var russere, fratatt alt og på vei mot undergangen. Og senere – under krigen – bare fordi de var mennesker i dødsfare, i angst, i forfølgelse, i sult og ensomhet – fordi de hørte sammen med henne gjennom blodets bånd, ikke fordi de var av noen spesiell nasjonalitet, men fordi Kristus hadde utgydt sitt blod for dem, fordi Hans guddommelige kjærlighet hadde grepet henne like til enden. Hun gikk sannelig Kristusdårens vei; menneskelig sett levde hun dåraktig. Men er ikke hele Evangeliet bare dårskap i denne verdens vises øyne, i øynene til mennesker med bare jordisk erfaring? Er ikke kjærligheten i det hele tatt – det å glemme seg selv for Guds og sin nestes skyld – direkte vanvittig? Og er det ikke slik at Gud elsker oss ”like til døden, ja til døden på korset”?
Moder Maria levde i medlidelse og bar ansvarsfullt sitt kristne navn – en motsigelse som sliter i stykker både sjel og legeme: i kjærlighet for Kjærlighetens skyld, døende for Livets skyld, idet hun gir sitt liv for Gudsrikets sannhet. Bildet av henne kommer til å bli lysere og lysere, og hennes åndelige betydning kommer til å stadig vokse for oss etter hvert som vi fatter den ytterste betydning av den inkarnerte og korsfestede kjærligheten.
Av metropolitt Antonij (Bloom) av Surozh.
Bønn (av metropolitt Antonij Bloom) til salige moder Maria:
O salige moder Maria, da du levde blant oss, viste du at lydighet mot Guds vilje er veien til himlenes rike. Selv om verden var full av krig og hadde glemt Guds veier, sluttet du aldri å ha omsorg for de syke, de hjemløse, de svake og åndelig forvirrede. Du lot ikke hatets kulde trenge inn i deg, men viste medlidenhet med alle Guds barn. Nå må du, som er Kristi vår Guds vitne, se ned fra din himmelske bolig til oss som løfter vår stemme i bønn til deg. Be for oss ved Guds trone om at vi må styrkes i kjærlighet til Gud og vår neste. Lær oss å se Guds bilde i ethvert menneske. Ved ord og gjerning lærte du oss å være tålmodig i lidelse, glad i motgang og alltid å sette vår lit til Guds forsyn alle steder og i alle situasjoner i vårt liv. La oss få se alle våre utallige frivillige og ufrivillige synder. Forny vår tro og tillit til den levende Gud og Hans tilgivelse. Og når dødens time kommer, ta oss da ved hånden og gi oss frimodighet til å stå for Kristi forferdelige domstol. La oss verdiges å få del i gleden i det evige rike som venter alle dem som elsker Kristus av hele sitt hjerte. Amen
Tropar i 4. tone:
Du ble en Kristi brud, ærverdige Moder, / og gav din kropp og sjel til Ham som et levende offer/ Du avslørte menneskehetens onde sider / ved å la oppstandelsens lys skinne gjennom deg. / Vi feirer ditt minne med kjærlighet,/ o martyr og bekjenner Maria,/ be til Kristus, vår Gud, om frelse for våre sjeler.
Kondak i 6. tone:
Du ble et redskap for Guds kjærlighet, hellige martyr Maria,/ og lærte oss å elske Kristus av all vår hu. / Du beseiret det onde ved ikke å falle i sjeleforderverens hender. / Du drakk av lidelsens kalk. / Og Skaperen tok imot din død fremfor andre ofre,/ og kronet deg med seierskransen fra sin mektige hånd. / Be inderlig om at intet må hindre oss fra å følge Guds vilje / for du er en stjerne som skinner i mørket.
Megalynar:
Vi høylover deg, hellige martyr Maria, og vi ærer dine dyrebare lidelser, som du utstod for Kristus, vår Gud.
Vi må ære de hellige som Kristi venner og Guds barn og arvinger, som evangelisten Johannes sier: ”For så mange som har mottatt Ham, gav Han makt til å bli Guds barn”. La oss nøye iaktta leveviset til apostlene, martyrene, asketene og de rettferdige som forkynte Herrens komme. La oss etterligne deres tro, kjærlighet, håp, iver og liv, tålmodighet og lidelse og utholdenhet like til døden, så også vi kan få del i deres herlighet. Hl. Johannes Damaskenos . Kirken har ingen myndighet til å ”utnevne” helgener. Den kan bare erkjenne dem og gi dem rett ære. Mange av de hellige som vi kjenner, har aldri blitt ”kanonisert”, men deres evige herlighet blir ikke mindre i Guds øyne av den grunn eller av at mennesker ikke oppdager deres hellighet. Når vi kan erkjenne at en person er hellig, når det fremstår som uimotsigelig, og vi vil gi vitnesbyrd om det til kommende generasjoner, takker Kirken Gud for Hans miskunn mot oss ved å åpenbare sine mektige gjerninger, en slik godkjennelse eller ”kanonisering” er en nåde for oss, ikke for de hellige selv, som jo ikke trenger ære fra mennesker. I en kanonisering er det vi som får mulighet til å anmode den hellige om forbønn. I Den ortodokse kirke starter anerkjennelsen av en ny helgen med venerasjon og aksept blant det troende folk. Først deretter tar hierarkiet affære – og etter nøye undersøkelse og gransking gir man tillatelse til en høytidelig liturgisk forherligelse.
John Meyendorff.
Den ortodokse forståelse av ”de helliges samfunn” er som en kjede av gjensidig kjærlighet og forbønn, og i denne kjærlighetens bønn har medlemmer av kirken på jorden sin plass, de som er kalt til å ”være hellige”. Privat kan en ortodoks kristen be om forbønn fra hvilket som helst medlem av kirken, enten vedkommende er kanonisert eller ikke. I offentlig gudstjeneste ber kirken vanligvis bare til dem som er blitt offisielt proklamert som helgener, men i spesielle tilfeller kan en offentlig kult dannes uten formell kanonisering. I den greske kirke under det ottomanske styret begynte man snart å minnes de Nye Martyrene i gudstjenestene, og det var noe som oftest oppstod spontant ved folkets initiativ. Det samme har hendt i de senere år med de Nye Russiske Martyrene på visse steder både utenfor og innenfor Sovjetunionen (Russland) har de blitt æret som hellige i kirkens gudstjenester. Biskop Kallistos Ware. Moder Marias navn kom til oss flere ganger … og vi følte ettersom uken gikk at hun var nær oss. Hennes ytterste selvoppofrelse og omsorg for frelsen for enhver som kom i hennes vei i Frankrike under andre verdenskrig var svært inspirerende. Russiske studenter trengte en mor, hjemløse kvinner trengte et sted å være, jøder og mange andre på flukt trengte beskyttelse og skjulested – og alle kom de under kjærlige og medfølende beskyttelses-vinger. Til slutt gav hun sitt liv for sine venner. Hun er en hellig kvinne av vår tid, et forbilde for oss, en som levde i vår tid og i en kultur og under omstendigheter vi kjenner.
Uttalelse fra kvinne-konferanse i Istanbul 1997.
<>
Problemer i vår tid
Den ortodokse kirke kjenner i dag ingen lærestridigheter eller dogmatiske problemer. De problemer som opptar mange, er av praktisk og disiplinær karakter. På grunn av de politiske omveltninger som har funnet sted i de ortodokse områder av verden, har der funnet sted en stor utvandring av ortodokse kristne til andre steder. Der har det blitt opprettet menigheter av og for dem, og disse menighetene har vært av nasjonal karakter. Man har også i stor grad knyttet organisatorisk an til sitt hjemlands Kirke. Det betyr at der i "diasporaen" (dvs. områder utenfor de anerkjente ortodokse nasjonalkirkers områder) finnes en hel rekke kirkelige strukturer på tvers av hverandre. Dette betyr igjen dårlig kristent fellesskap og dårlig utnyttelse av ressurser. I tillegg til dette har der blitt opprettet en rekke såkalte "utenlands-kirker". Disse står ofte i opposisjon til sine moder-kirker, som de betrakter som falne, på grunn av deres kompromisser og samarbeide med myndighetene i hjemlandet. Dette er alvorlige, men ikke uløselige problemer. Et problem i denne sammenheng er visse grupperinger som kaller seg "gammel-kalenderister". De har oppstått i de lokalkirkene som har gått over til den "nye" (gregorianske) kalenderen. Det er særlig i Hellas og Romania at dette er et stort problem. Først og fremst er dette et ordnings-spørsmål, men utbrytergruppene ser også på det som et tros-spørsmål. Etter at problemet med monofysittene nylig er blitt løst på lykkelig vis, er det forholdet til romerkirken som er det store økumeniske problem.
Her har de ortodokse ikke noen mulighet for kompromiss, og der er da også lite som hittil er oppnådd av substansielle resultater i de pågående samtaler.
<>
Thomas Arentzen
MELLOM MIDGARD OG MIKLAGARD
– helgenliv over landegrensene
Hellige Protomartyrer Theodor væringen og hans sønn Johannes
og
Hellige Anna av Holmgard (Novgorod)
Finnes det vikinger eller andre skandinaver i den russisk-ortodokse helgenkalender? Og i så fall hvem er disse menneskene, og hvorfor har de fått sin egen festdag i det ortodokse kirkeåret? Nærværende artikkel forsøker å besvare disse spørsmålene ved å utforske livshistoriene til to skandinaviske utvandrere og deres familier. Siktemålet har vært å sammenholde sentrale slaviske og nordiske overleveringer for å gi en mest mulig helhetlig fremstilling av helgenlivene. Det har også vært et mål å peke på deler av den kulturutvekslingen som fant sted mellom Norden og de russiske områdene i de avgjørende årene da kristendommen slo rot både blant slavere og skandinaver.
DE HELLIGE PROTOMARTYRER THEODOR VÆRINGEN OG HANS SØNN JOHANNES († 983)[1]
Det russiske riket ble kristnet i år 988 e.Kr. ved Hl. Vladimir. Riket er ikke identisk med dagens Russland, men kaltes Rus’ og var sentrert om byene Kiev og Novgorod. Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn; Vladimirs farmor var Hl. Olga, og hennes navn er opprinnelig det nordiske ’Helga’ uttalt på russisk.
Alt lenge før Valdemars[2] tid hadde der funnes døpte i det store riket. I den gamle russiske krøniken Beretningen om de svundne år forteller munken Nestor om en fredspakt som inngås mellom den russiske fyrst Igor og det bysantinske keiserhus i år 945.[3] Det går klart frem av avtalen at russerne i religiøst henseende består av to hovedgrupper, de kristne og de som holder seg til hedendommen: ”de kristne russere blev taget i ed i den hellige Elias’ kirke, som står oven for bækken for enden af Pasyncaja Beseda og Kozarergaden; det var nemlig sognekirken, for mange varægere[4] var kristne.”
Mange av de kristne var altså skandinaver som hadde reist over de store russiske elver til den gresk-romerske keiserstaden Konstantinopel ( – de gamle nordmenn kalte byen Miklagard; idag kalles den Istanbul – ) for å gå i keiserens tjeneste. En del av disse igjen valgte å slå seg ned i Gardar eller Gardariket, som er det gamle norrøne navnet på russernes rike Rus’.
Den 12. juli 983, omlag førti år etter nevnte fredspakt, ble to kristne væringer lynsjet av mobben på sin egen gård i Kiev. De regnes som Rus’ protomartyrer (førstemartyrer). Der finnes ikke mange historiske kilder til deres liv, men på bakgrunn av kirkelig tradisjon og det som fortelles om de to i Nestor-krøniken (som stammer fra begynnelsen av det tolvte århundre,) kan vi forsøke å danne oss et omriss av deres levned:
I keiserens tjeneste
Den russiske jords aller første martyrer bærer greske kristennavn; faren heter Theodor og sønnen Johannes. Men ikke så fra begynnelsen av:
De eldre russiske prologer kaller faren Tury, hvilket trolig er en slavifisering av det hedenske nordiske navnet Thor.[5] Thor var et vanlig mannsnavn i Skandinavia da som nå. Men i Kirkens historie, både før og siden, har det vært vanlig å gi en konvertitt et nytt, kristent navn; så når Tury i andre kilder omtales som Theodor, kan vi anta at dette er døpenavnet han fikk i .[6]Miklagard
Væringene er i alle fall de første slaviske helgener med disse navnene. I formene Fjodor og Ivan kom navnene senere til å bli svært så alminnelige i Russland.
Den unge Johannes skal ha vært en særdeles from og vakker yngling. Thor var i utgangspunktet en kriger, en leiesoldat i den bysantinske hird eller hær, som så mange andre vikinger var.
Hvor kom så disse to væringene fra? På bakgrunn av de kildene man har tilgjengelige idag, er det ikke mulig å si hvorfra Thor la ut på sin livsens reise. Men han har neppe forestilt seg at han skulle ende sitt jordiske liv som martyr i det store russiske riket. Størsteparten av de skandinavene som drog østover, var fra svenske områder, men vi vet at en del var fra norske. Det er heller ikke umulig at det var Thors forfedre som hadde flyttet ut, og at han selv var oppvokst i Kænugard (russ. Kiev).
Man vet ikke stort om hva som foranlediget krigerens konvertering. Det vi kan anta, er at likesom Olav Tryggvason og Harald Hårdråde, og flerfoldige andre både før og etter ham, var skandinaven i sin ungdom faren i østerled. I den store byen på Bosporos går han i keiserens tjeneste. Staden er overveldende, den kristne verdens, ja hele den kjente verdens sentrum. Hvorenn han vender seg, ser han kirkebygg og klostre. Overalt møter han kristne mennesker. Både titt og ofte hører han folk på gaten og i hjemmene tale om Jesus Kristus; kanskje treffer han nordmenn eller svensker som forteller om den mektige Hvitekrist og hans moder Maria. Før eller siden har man tatt ham med i kirken. I kirkerommet hilses han av de helliges ansikter lysende fra mosaikk-ikonene. Han får føle og lærer å kjenne den treenige Gud, skaperen av himmel og jord. Det lysner ad dag, og et gløtt av evangeliets sol har nådd nordboerens blå øyne. Slik kan det ha gått til.
Kan hende var det for den unge Thor som for Valdemar den Helliges utsendinger noen tiår senere: Under de vakre Gudstjenestene i Den hellige Visdomskatedralen (gr. Hagia Sophia) visste de ikke om de befant seg i himmelen eller på jorden, for i den skjønne katedralen ”dvæler Gud sammen med menneskene.”[7] Det var nemlig dér, i den kristne verdens metropol, at den hedenske kriger ikledte seg Kristus og lot seg døpe.
Tilbake i Gardar
Senere satte Theodor atter sine årer i de russiske elver. Formodentlig var det med en ny iver og med nye krefter han forlot livet ved hoffet. Med evangeliet i kjølvannet og Kristus i hjertet seilte han over Svartehavet og innover det store ukrainske slettelandskapet. Det bar nordover på Dnepr, en av samtidens viktigste handelsveier. Endelig slo han seg ned og stiftet bo i Kænugard. Hovedstaden i det russiske Kiev-riket var et vordende nordre Konstantinopel; om ikke lenge skulle byens kirkekupler skinne i gull. Men da den kristne væringen ankom staden, fantes hverken den fantastiske Sophia-katedralen eller det legendariske Huleklosteret. Kirken hadde ennå ikke slått rot i de østslaviske områdene, og hedendommen rådet grunnen.
På den annen side var der intet entydig fremmed og fiendtlig over hans nye hjemby. Ætlingene etter Rurik (nord. Hrørikr), fyrsteslekten i Gardariket, var skandinaviske av avstamning, og man må regne med at nordisk mål ble talt ved fyrstehoffet. Allerede under væringekongen Askold (nord. Høskuldr) den Velsignede hadde dessuten klimaet tillatt et visst kristenliv i området, slik også nevnte fredspakt vitnet om.
Theodor bosatte seg altså på Dneprs vestre bredd i det som idag utgjør gamlebyen i Kiev. Der stod gården hans, et to etages trehus, og der gav han trolig sønnen Johannes en god kristen oppvekst og oppdragelse.
Theodors Kænugard var et myldrested langs vannveien mellom hedensk og kristen. Et flertall talte slavisk og et mindretall nordisk; et flertall dyrket et indo-europeisk gudepantheon, et mindretall den treenige Gud. Som ortodoks kristen skandinav tilhørte Theodor med andre ord en minoritet i byen. Allikevel levet nok den gudfryktige og velhavende væringen et privilegert liv under storfyrstens vern. I hvert fall må han ha vært såpass formuende etter tjenesten hos keiseren at han ikke led noen nød.
Om hvor, når og med hvem han fikk sin sønn Johannes, forblir imidlertid kildene tause.
Årene som fulgte Hl. Olgas regentskap var preget av hedensk reaksjon og splid i herskerslekten. Som så ofte i russisk historie havnet fyrstesønnene i strid om tronen(e). Ut av brodermordenes blodpøl steg Olgas sønnesønn Valdemar (som i nordiske kilder kalles ’den store’.) Han hadde i årene 977–980 vært i Skandinavia – eller ”hinsides havet” som Nestor kaller det – etter forsterkninger i kampen mot brødrene. Ved væringehjelp maktet han å samle riket.[8] Den norske misjonskongen Olav Tryggvason, som etter oppveksten i Estland ble oppfostret ved Valdemars hoff, var nå høvding over fyrstens hær,[9] men hverken nordmannen eller russeren var ennå døpt.
De første russiske borgere av den himmelske stad
Den nye eneherskeren oppmuntret en renessanse for den gamle religionen og endog menneskeofring: I det Herrens år 983 avgjør Valdemars menn, etter megen krigslykke i nord, at det skal ofres til gudene.[10] Krøniken beretter historien om de to væringenes martyrium, men merkverdig nok uten å nevne dem ved navn[11]:
"Der var en varæger [Theodor], og hans gård stod der, hvor den hellige Gudsmoders kirke nu står, den, som Volodimer [Vladimir / Valdemar] lod bygge. Denne varæger var kommet fra Grækenland, og han holdt fast ved den kristne tro. Og han havde en søn, som var smuk på legeme og sjæl. På ham faldt loddet på grund af Djævelens misundelse. Thi Djævelen, som ville have magt over alle, tålte ham ikke, og han var en torn i hjertet; den Lede tragtede efter at udrydde ham og ophidsede folk. Og udsendingene kom og sagde til hans far:
Loddet faldt på din søn, for guderne har udset sig ham. Lad os nu gøre ofring til guderne!".
Fyrstens besatte voldsmenn vil ofre Johannes til gudene. Den myndige kriger Theodor fnyser:
"Det er ikke guder, men træ; i dag er det til, men i morgen rådner det. For de spiser ikke, ej heller drikker de eller taler, men de er gjorte af hænder i træ. Men Gud er én, Ham tjener grækerne og tilbeder, Han har skabt himlen og jorden og stjernerne og månen og solen og mennesket, og Han har givet det at leve på jorden. Men hvad har disse guder gjort? De er selv gjorte. Jeg giver ikke min søn til djævlene".
Den hellige holder fast ved troen på Skaperen, til hvem han er døpt. Utsendingenes ”guder” er intet annet enn deler av skaperverket; de kan umulig være sanne guder. Mennene syntes ikke mye om denne forklaringen; de oppildnet befolkningen og vendte mannsterke tilbake:
"Da tog de våben og gik mod ham og brød gården op om ham. Men han stod på svalegangen sammen med sin søn. De sagde til ham:
Giv din søn hid, at vi kan skænke ham til guderne! – Men han sagde:
– Hvis de er guder, så lad dem sende en gud blant sig for at tage min søn! Hvad skal I bruge ham til?
Og de råbte op og huggede svalegangen ned under dem, og således slog de dem i hjel. Og ingen ved, hvor de lagde dem".
På voldsomt vis gjorde den tallmessig overlegne mengden kort prosess med de forsvarsløse helligmennene. Hl. Theodor nektet å gi etter eller vike. Han måtte gå i døden med sin sønn fordi de var et utskudd, en del av en liten troende menighet i et land som fortsatt satte sin lit til andre makter. De ble offere for de besattes nidkjærhet, likesom Hl. Stefanus, Kirkens første martyr, ble steinet foran den ennå ikke omvendte Paulus’ øyne.[12] Ved sin ydmykhet og sitt nederlag vitner den gamle krigeren om den allmektige Gud, skaper av alt synlig og usynlig, for kraften fullendes i svakhet.[13] Drapet på disse blodvitnene ser ut til å ha gjort et merkelig inntrykk på russerne, og særlig på storfyrsten selv: Valdemar den store lot seg døpe bare få år senere.
Ifølge enkelte kilder skal Olav Tryggvason, Valdemars fostersønn, ha bidratt til omvendelsen av Gardar etter å ha blitt primsignet (blitt katekumen) i Miklagard.[14]
Skal vi tro overleveringene, var det væringenes gård som ble valgt som skueplass da fyrsten døpte sitt folk og således vant seg navnet Valdemar den Hellige. På samme sted ble der noen år senere reist en kirke; den såkalte Tiende-kirken (som også nevnes i sitatet ovenfor) ble viet Den allhellige Gudføderskens hensovnelse. Både Hl. Olgas og Hl. Valdemars levninger ble så stedt til hvile i denne store helligdommen.
I Kiev-Huleklosterets fedrenebok paterik) beskriver den lærde biskop Hl. Simon av Vladimir og Suzdal (1226) en viss Leontij som ”the third citizen of the land of Rus” together with the two Varangians, to be crowned by Christ, for whose sake he suffered.”
De to væringene er selvfølgelig Theodor og Johannes. Siden har de to martyrene blitt kalt de første russiske borgere av den himmelske stad. Deres inntreden i den himmelske stad feires den 12. juli og relikviene hviler i Huleklosteret i Kiev.
HELLIGE ANNA AV HOLMGARD (NOVGOROD) (1001 – 1050)
"Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern.
Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna.
Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar.
Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse".
En middelaldrende nonne ved navnet Anna sovnet hen i Novgorod 10. februar 1050. Da hun gikk bort, hadde hun en rikholdig livshistorie bak seg: Hennes mor var av slavisk kongsætt. Hennes far het Olav ”Skötkonung” Eiriksson (965 – 1022) og var svenskekonge fra 995.
En ettertraktet ungmøy
Omkring år 1000 skal Olav ha latt seg døpe av Hl. Sigfrid, og alt tyder på at den svenske prinsessen fikk en kristen oppdragelse av sin nyomvendte far i Sigtuna.[17] Navnet hennes var opprinnelig Ingegjerd Olavsdatter. Hennes dannelse stod ikke tilbake for hennes høye byrd; hun ble gitt en eksepsjonelt bred utdannelse innen religiøse emner, historie og litteratur.[18] Ifølge Snorres Heimskringla var hun både klok og vakker.
Norskekongen Olav Haraldsson (som vi kjenner som Olav den Hellige) ”syntes ofte det var godt å snakke med sine trofaste menn om Ingegjerd kongsdatter.”[19] Da Olav til sist gjorde sine hoser grønne og (gjennom en beilermann) antydet at han ville be om hennes hånd, forteller sagaen at ”Hun rødmet og svarte langsomt og sindig: ’Jeg har ikke tenkt på hva jeg ville svare på det.’” Man kan bare forestille seg hvorledes hun kjemper for å bevare fatningen.
I maktkampen som ifølge sagaen utviklet seg mellom den herskesyke sveakongen og hans norske navnebroder, ser det ut til at Ingegjerd stilte seg som en megler på Haraldssønnens side idet hun oppfordret faren til å slutte fred med Olav ”Digre”. Snart trolovedes hun med nordmannen for å bli dronning av Norge. Lite visste hun vel da om at hun aldri selv skulle få sitte på den norske trone, hva derimot hennes halvsøster og til og med hennes egen datter i fremtiden skulle gjøre.
Meget motvillig godtar sveakongen Ingegjerds trolovelse. Når Ingegjerd skryter av nordmannen, svarer faren nidskt: ”enda så stor kjærlighet som du har fått til denne digre mannen, så skal du aldri få ham, og ikke han deg heller.”
Etter en tid frir imidlertid den russiske fyrsten Jaroslav den Vise. Jarisleiv (som de norrøne kildene kaller ham) er en kristen Rurik-ætling, sønn av Valdemar den Store som døpte Gardariket og av den nordiskættede Ragned Ragnvaldsdatter. Dette var et parti etter sveakongens hjerte; han tok det ”på aller beste måte”, som sagaen uttrykker det. Faren bryter dermed Ingegjerds forlovelse og lar Olav den Hellige få Ingegjerds halvsøster isteden. Den hellige kvinnen ble ofret på maktkampens alter. Arrangerte ekteskap var ikke uvanlige på denne tiden; motvillig adlød den unge jomfruen sin far.
Bruddet skal ha vært et tungt nederlag for Olav Haraldsson og Ingegjerd. Flere kilder antyder at der var mere enn allianser mellom de to. Den legendariske Olavssagaen forteller at Ingegjerd bebreidet sin far for bruddet med et hjertesukk: ”Det kan berre skje fordi eg er utan lukke.” Om norskekongen selv heter det: ”Så dårleg lika han dette at han drakk lite og ofte ville vera åleine.” Da Astrid kom til den nedtrykte nordmannen, i søsterens sted, forklarte hun at ”Ingegjerd baud meg å akta deg meir enn andre menneske.” Selv om ingen av de nordiske kildene synes å kjenne til Ingegjerds helgenstatus, er det som om hennes verdighet stråler ut av søsterens ord: ”Det kan godt bera til at Ingegjerd er ei heilt uvanleg kvinne,” sier Astrid; ”Vise menn seier at den kvinna er gjævast, som tener.”[20] Og prinsessen er nok en helt uvanlig kvinne; i hvert fall finnes der flere beretninger om hvorledes Ingegjerd på sitt eget vis redder dødsdømte menn fra deres bane.
Med forlovelsen går det slik til: Hun gir etter på den betingelse at hun skal få Aldeigjuborg (russ. Staraja Ladoga) og dertil hørende jarlsrike i brudegave. I tillegg krever hun at Hl. Olavs venn, hennes egen frende Ragnvald jarl, får følge henne østover. Han har nemlig havnet i svenskekongens unåde og skal henges til sommeren. Således frelste hun jarlen.
I Holmgard
Det er sommer når den vakre kvinnen Ingegjerd og slektningen Ragnvald legger fra land. Sammen seiler de innover de store russiske slettene på elven Volkhov i år 1019. Deres mål er handelsstaden Holmgard (russ. Novgorod). Ved Jarisleivs hoff finnes allerede svenske og norske væringer leiet inn av fyrsten som forsterkninger i tronfølgestriden. Så snart den svenske festemøyen går i land i Holmgard og sitt nye hjemland, møter hun trolig mang en skandinav.[21] Ikke desto mindre er byen ny og fremmed for henne.
Storfyrstinnen omtales i russiske kilder som Irina. Kan hende var det nordiske navnet vanskelig for det slaviske flertallet i Gardariket. Uansett var Irina kristennavnet hennes, og den hellige stormartyren Irene av Thessaloniki hennes navnehelgen.[22]
Vel fremme i Gardar forærer Ingegjerd Ragnvald Aldeigjuborg. Området som senere fikk navnet Ingermanland (russ. Ingrija), skal ifølge enkelte tradisjoner være oppkalt etter Ingegjerd selv.[23]
Snorre forteller at ”I Holmgard var freden så hellig at etter loven der skulle en drepe hver den som drepte en annen uten dom.”[24] Litt av hvert kan saktens sies om en slik fred. Navnet Irene betyr i hvert fall ’fred’ (mens ektemannen på den annen side er oppkalt etter en dragedreper – hans døpenavn var nemlig Georg.) Da Jaroslav lå i strid med broren Mstislav, fortelles det at Ingegjerd utfordret fyrsten, men Mstislav nektet å slåss med en kvinne og måtte dermed gi tapt.[25]
Salig er den som skaper fred, og Ingegjerd er virkelig en fredsæl kvinne. Det var ikke bare i ungdommen hun fikk megle mellom mektige menn. Den islandske Emundssagaen beretter om den norske vikingehøvdingen Emund Hringsson som reiser til Ingegjerd og Jarisleiv i Holmgard. Sagaen fremstiller fyrstinnen som en klok, mektig, gavmild og høyt aktet person som heller skaper fred enn egger til strid. Før ett av slagene venter troppene kun på Ingegjerd, ”hon som har beslut för dem alla även om kungen är deras härförare. ”Hun kommer ridende inn på scenen, men blir lurt og tatt til fange. Endelig tilbyr hun seg å megle mellom de stridende brødrene, og på det viset blir der fred i Gardar.>[26]
Gjevt besøk fra nord
Ingegjerd taler med Emund; hun ivrer svært etter å høre nytt om Olav Haraldsson, den forhenværende festemannen som nå er blitt hennes svoger; han har jo giftet seg med Astrid. Imidlertid får fyrstinnen snart stillet sin nysgjerrighet; Olav drar som vi vet i eksil til Russland. Det er ingen tilfeldighet at når Olav og følget i 1028 blir nødt til å flykte fra fiendene i Norge, velger han å gå i utlegd nettopp hos Ingegjerd og Jarisleiv. Der blir han tatt vel imot. Dette er årene som leder frem mot Stiklestad, og alle skjønner at Olav har nådd et kritisk punkt; han er innadvendt, grubler tungt og vurderer å gå i kloster.[27] På den annen side forteller Emundssagaen at Olav og Ingegjerd ”älskade varandra i hemlighet” – hva nå dét måtte bety.[28]
Det var nok mere enn ett problem som plaget Olav. Et dikt er bevart som ifølge skriftet Olafi konungi skal være kvedet av helgenkongen selv til sin ungdomskjærlighet mens han oppholdt seg i Gardarike. Om det er ekte, viser det både hvilken stor skald Olav var, og hvilken dyptfølte, nesten sorgtunge kjærlighet han nærte til henne han aldri kunne få:[29]
"Høit fra haugen saa jeg
fager ganger føre
kostelig byrde: kvinden
med klare øine
– Al min ro har de røvet,
hver har sin synd at bære –
Venlig satt hun paa hesten,
tvang den i trav over tunet.
Før var hun – mænd det mindes –
lik det frodige, fagre
træ som trives og trofast
blomstrer aar efter andet.
Braatt er det bleknet i Gardar,
træets lysende løv, –
endda den altid er vakker,
panden, den guldbaand-prydede".
Hvorledes forholdet mellom de to utviklet seg, vet vi intet om; følgende to mirakelhistorier gjengis imidlertid i flere kilder:
Ingegjerd gav sine barn en grundig kristen oppdragelse såsom hun selv hadde fått det i sin tid. Men det var ikke bare hennes egne barn som lærte å elske den fromme kvinnen. Snorre vet å fortelle at storfystinnen blir oppsøkt av en mor med en syk gutt. Ingegjerd svarer at hun nok ikke kan helbrede ham, men at de skal gå til Olav som vil gjøre det; ”hils ham fra meg hvis han ikke vil ellers,” sier Ingegjerd.[30] Dette viser på sin side ikke bare hvilken age fyrstinnen kjente for Olav, men også hvilken anseelse hun selv nøt i riket – og ikke minst hva navnet hennes betød for nordmannen som på hennes bud straks helbredet pjokken.
Det kan se ut til at Ingegjerds eldstesønn Valdemar (russ. Vladimir) har vært blind som liten, for ifølge den norske poeten Sigvat Skald, som fulgte Olav til Gardar, fikk Valdemar Jarisleivsson synets gave av Hl. Olav.[31]
Olav forlater til slutt Gardariket, til tross for fyrsteparets innstendige protester. De ber ham bli og overta styringen av Bulgaria, men han avslår; han har fattet sin beslutning og går Stiklestad og martyriet bravt i møte. Sønnen Magnus, som siden vant seg navnet ’den gode’, etterlater han i deres varetekt.
Storfyrstinne i Kænugard
Fra slutten av 1020-tallet flytter Jarisleiv og Ingegjerd makttyngdepunktet smått om senn over på Kænugard, de russiske byers moder. Paret lar etterhvert tenåringssønnen Valdemar Undergjøreren (1020 – 1052) – som er oppkalt etter den navngjetne farfaren – overta styret i Holmgard. Likesom sin jevngamle stebror Magnus, blir han ungdomskonge.
Men i Kænugard huser fyrsteparet også en annen skandinav, nemlig Shimon (nord. Sigmundr) Væringen.[32] Han er kjent gjennom Kiev-Huleklosterets fedrenebok, hvor der fortelles at han hadde flyktet fra sitt hjemland, men ble vel mottatt ved hoffet i Kænugard. Hans underfulle bedrifter spiller en avgjørende rolle i byggingen av Guds Moder-kirken i Huleklosteret.[33]
Kiev er i ferd med å vokse seg stor, og Ingegjerd og maken gjør en formidabel innsats i utviklingen av et Konstantinopel-ikon. Krønikeforfatteren Nestor berømmer dem for å styrke Kirkens stilling, og særlig for å ha reist Visdomskatedralen (1037) og Hl. Georgs og Hl. Irenes klostre – viet parets navnehelgener.[34] Irene-klosteret skal være det første nonneklosteret i Gardar.
Det var også på denne tiden Hl. Hilarion av Kiev holdt sin velkjente preken Om loven og nåden. Prekenen er retorisk henvendt til storfyrstens hensovnede far, Gardarikes opplyser Valdemar; men det er fyrsteparet selv, Jarisleiv og Ingegjerd, som er de egentlige adressatene og tilhørerne:
"Rise, honored head, from your grave; rise, cast off sleep, for you are not dead but sleep to the day of the common resurrection. … Rise, see your son George [Jarisleiv], see your progeny, see your dearly beloved … Likewise look upon her, your pious daughter-in-law Irene [Ingegjerd], see your grandsons and great-grandsons, how they live, how the Lord has preserved them, how they profess the faith with a devotion like your own, frequent the holy churches, praise Christ, bow before his name. See, too, the town shining in grandeur, see the churches flourishing, see Christianity growing, see the city gleaming with the light from the holy icons and fragrant with thyme and vocal with praise and sacred chants raised to God.[35]".
Fyrsteparet er ansvarlige for å ha utviklet og stålsatt kristendømmet i det russiske riket. Hl. Valdemar har sådd frøet; Jarisleiv og hans fromme viv har dyrket det frem. Sammen har de bidratt til å skape en atmosfære hvori troslivet kan modnes og vokse fritt og uhindret.
Hva slags forhold som utviklet seg mellom Hl. Olavs halvbror Harald Hårdråde og Ingegjerd, forteller kildene lite om. Harald bodde nemlig hos dem et par-tre år på vei fra Stiklestad til Miklagard. Da han flere år senere vendte tilbake på vei til Norge, fridde han til datteren deres, Elisaveta, ”Gardarikets vakre møy” som Harald kalte henne.[36] I Norge kaltes hun Ellisiv og var dronning i en tyve års tid. Paret drar fra Kænugard i 1045, etter å ha giftet seg året før, og seiler nordover langs elvene om Aldeigjuborg og Sigtuna på vei til Norge.[37] I Norge føder Ellisiv datteren Ingegjerd Haraldsdatter oppkalt etter sin hellige mormor.
En mannsalder senere gifter kong Sigurd Jorsalfarer seg med en annen ortodoks prinsesse, nemlig Malmfrid, datter av Mstislav den Store. Hun blir dronning i Norge etter Sigurds opphold i Bysants. Malmfrid er Ingegjerds tippoldebarn.
Ingegjerds siste år og ettermæle
Det samme året grunnlegger Ellisivs nylig omtalte storebror den yndige Sophia-katedralen i Holmgard. Ingegjerd selv må på denne tiden ha blitt en svært religiøs person. Hun har født ti barn inn i familien og opplevet mang en fåfengt strid. Kanskje er den vakre og vellykkede kvinnen blitt sliten og trett av denne verdens viderverdigheter, av hoffintriger og kjærlighetsaffærer; kanskje er det hele blitt idelig tomhet for henne. Kanskje ønsker hun å vie resten av sitt liv til sann kjærlighet. På sine eldre dager gir hun hele sin kropp og sjel til Vår Herre og går i kloster. Hun når den strengeste vigselen, schema. Ved overgangen til denne får hun, som skikken tilsier, sitt nye navn Anna. Så vidt man vet, er hun den første fyrstelige i Rus’ som går i kloster i livets siste tumletid, slik flere bysantinske keisere og keiserinner hadde gjort før henne.
Fyrstinnen sovner inn i Holmgard i 1050, beretter krøniken, men Nestor nevner henne merkelig nok aldri ved navn.[38]
Fire år etter Hl. Annas bortgang bryter den latinske patriarken av Roma (paven) med de ortodokse patriarkene, og Vest-Europas kristne er formelt sett ikke lenger i kommunion med de ortodokse. Således blir Hl. Anna av Holmgard likesom Hl. Olav av Norge ikke bare et levende bevis på kulturelle bånd mellom øst og vest i Europa, men også vitnesbyrd om den udelte katolske og ortodokse Kirke.
Både Hl. Anna og den fromme sønnen Hl. Valdemar Undergjøreren æres som kirkebyggere og klosterstiftere. Det er mulig at det nettopp var én av dem som grunnla Olavskirken i Novgorod. Kirken, viet Olav den Hellige, ble nemlig reist en gang på midten av tusentallet.[39] Det er heller ikke usannsynlig at de fikk reist en Olavskirke i Kiev – en slik fantes jo både i Konstantinopel og altså i Novgorod – men vi har ingen kilder som bekrefter at Kiev var velsignet med en Olavskirke.
Snart begynte folk i Holmgard å ære Annas levninger som fantes i Sophia-katedralen og hvorved der ifølge tradisjonen skal ha skjedd mangfoldige mirakler. Hl. Anna av Holmgard feires av Kirken på sin utåndelsesdag 10. februar. Den 4. oktober feires Hl. Valdemar Undergjøreren, men også denne dagen feires moren. Det er særlig i det kirkelige sentrum Novgorod venerasjonen av de to har blomstret. Fem hundre år etter deres bortgang var festen tydeligvis utbredt, for da vedtok nemlig tsar Ivan den Grusomme at de to helgenene skulle feires til evig tid!
I et særskilt tropar som synges til Hl. Annas ære, heter det:
"Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse".
Dette kontakiet synges på hennes festdag:
"Du ärevördiga i kärlek till Herren föraktade du längtan efter vila! Du lät din själ upplysas genom faror och besegrade i kraft odjuren. Tillintetgör genom dina förböner vedersakarnas bedräglighet".
Også dette tropar synges til hennes ære:
"I dig, o Moder, bevarades den gudomliga avbilden, du tog ditt kors och efterföljde Kristus; genom dina gärningar lärde du dig förakta det förgängliga köttet och att vårda själen, den odödliga skapelsen. Därför fröjdar sig, saliga Anna,
din själ med helgonen."[40]
Eskildstuna i Sverige finnes der idag en ortodoks menighet viet Hl. Anna av Holmgard.
Hun regnes blant ortodokse som Sveriges skytshelgen.
----------------------
[1] Alle angivelser av årstall i denne artikkelen er naturligvis omtrentlige. Ingen av de kildene vi har, er så nøyaktige eller så historisk sikre at det er mulig å fastslå eksakt tidspunktene eller hendelsesforløpene denne artikkelen tar for seg.
[2] Valdemar er den nordiske formen av Vladimir. I den grad det virker naturlig, men uten et forsøk på å være konsekvent, har jeg brukt de gamle nordiske navnene på byer og mennesker i artikkelen. Slavere får ha meg unnskyldt. Det slaviske eller evt. det nordiske navnet er anført i parentes.
[3] Nestors krønike: Beretningen om de svundne år (oversatt og kommentert av Gunnar O. Svane), Højbjerg 1983: 50-55
[4] Væring (norr.) / varjag (russ.) brukes normalt om nordiske krigere i vikingtiden som gikk i tjeneste hos russiske eller bysantinske herskere, men krøniken synes å bruke ordet om skandinaver i alminnelighet. Forøvrig kan det virke noe forvirrende at begrepet russere i denne delen av historien stundom bruktes om de innvandrede skandinavene, stundom om østslaverne.
[5] Enkelte mener også han kan ha hett Ottar.
[6] Nestors krønike: 270.
[7] Jvf. ibid: 97
[8] Ibid: 72f
[9] Snorres kongesagaer, (oversatt av A. Holtsmark og D. A. Seip), Oslo 1979: (1) 136f
[10] Denne menneskeofringen skal være den eneste som er kjent fra slavisk hedendom. Man har derfor tenkt seg at det er innflytelsen fra de nordiske hedningene i Rus' som førte til episoden.
[11] Nestors krønike: 79f
[12] Apostlenes gjerninger kap. 7
[13] 2 Kor. 12,9
[14] Først og fremst Odd munk Snorresson: Soga om Olav Tryggvason (overs. M. Rindal) Oslo 1977: 44-46
[15] The Paterik of the Kievan Caves Monastery, (overs. M. Heppell) Cambridge 1989: 118
[16] Russkije svjatyje: zjitija sobrala monakhinja Taisija [Russiske helgener: vitaer samlet av nonnen Taisia] (red. N. Nikolajuk) St. Petersburg 2001: 415
[17] Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, (overs. m.m. ved B. T. Danielsen og A. K. Frihagen) Oslo 1993: 90
[18] Russkije svjatyje: 133
[19] Snorres kongesaga: (1) 258. For henvisningene til Snorre i det følgende, se forøvrig side (1) 258 – 290
[20] Den Legendariske Olavssaga (oversatt fra norrønt av K. Flokenes), Stavanger 2000: 48f
[21] På Bolsøya i Møre og Romsdal er der for eksempel funnet en sølvmynt slått av Jaroslav i Novgorod. Man regner med at dette er deler av lønnen til en norsk væring i fyrstens hær.
[22] De tre ulike navnene Ingegjerd, Irina og Anna har ledet enkelte forskere og andre til å mene at det er tale om to eller tre ulike kvinner. I tråd med tyngden av ortodoks tradisjon og de kilder som har vært tilgjengelige i forbindelse med denne artikkelen, forutsettes det at det er tale om én kvinne. Det er da også en velkjent sak at helgener fra Russland gjerne har ett slavisk/nordisk navn og ett døpenavn. Dersom de har gått i kloster, har de normalt enda ett.
[23] Rune Edberg, Ingegerd: Olof Skötkonungs dotter: ett kvinnoöde från vikingatiden, Sigtuna 1997: 17
[24] Op. cit: (1) 125
[25] Russkije svjatyje: 133
[26] Mats G. Larsson, Rusernas rike. Nordborna och Rysslands födelse (Boken gjengir også Emundssagaen in extenso), Stockholm 1993: 145ff
[27] Snorres kongesagaer: (2) 81
[28] Larsson, Rusernas rike: 165
[29] Saga Óláfs konungs hin helga. Den store saga om Olav den Hellige, Oslo 1941: 820; diktet er sitert etter en gjendiktning i Fredrik Paasches Olav den hellige, Kristiania 1921: 57
[30] Op. cit: (2) 82
[31] Ibid: (2) 117
[32] The Paterik of the Kievan Caves Monastery: xlvi-xlvii
[33] Kiev-Huleklosterets fedrenebok (overs. f. Johannes Johansen) Bøverbru 1996: 53ff
[34] Op. cit: 126
[35] Anthology of Old Russian Literature (red. Ad. Stender-Petersen) New York 1954: 109ff; oversettelsen til engelsk er sitert etter N. K. Gudzy, History of Early Russian Literature (overs. S. W. Jones) New York 1949: 88
[36] I et kvad Harald selv skal ha diktet ifølge Snorre. Se Snorre Sturluson, Norges kongesagaer, (red. K. M. Andresen og Ø. Fonnes), Oslo 1997: (2) 127
[37] Edberg, Ingegerd: 43f
[38] Se forøvrig Edberg, Ingegerd: 37ff
[39] Larsson, Rusernas rike: 106f
[40] Sitert etter Edberg, Ingegerd: 51
<>
Hellige Basilios den store (+379)
1. januar
Ulvhild Anastasia Fauskanger er med i styret for Bebudelsens kirkeforening i Bergen, og hun har skrevet fire artikler for avisen Dagen om noen av de mest kjente kirkefedrene fra den tidlige kristne tid.
* * *
Basilios den store er en av de mest epokegjørende personligheter i det 4. århundre. Han var en av de tre såkalte kappadokiske kirkefedre, som spilte en helt sentral rolle i denne epokens teologiske debatter. De fortsatte det verk som den hellige Athanasios (295-373), biskop av Alexandria og arianismens fremste motstander, hadde begynt på, og de bidro i betydelig grad til utformingen av treenighetsdogmet. (De andre to - hans venn Gregorios av Nazianz og hans bror Gregorios av Nyssa - blir hovedtema i de følgende artikler.) Basilios ble født i byen Cæsarea i Kappadokia, en provins i Lille-Asia, rundt år 330 og han og hans ni søsken utgjorde den tredje kristne generasjon i familien. Foreldrene, Basilios den eldre og Emmelia, tilhørte den lokale godseieradelen, og faren var lærer i retorikk ved en skole i Pontos.Av søskenflokken ble tre biskoper og fire er helgenforklart - hans eldste søster Makrina, han selv og de to yngre brødrene Gregorios, biskop av Nyssa, og Peter, biskop av Sebaste.
Ut for å studere
Som det var vanlig for unge menn av god familie og med velstående bakgrunn, reiste han i ganske ung alder ut for å studere, først til Cæsarea, hovedstaden i Kappadokia, og siden til Athen, hvor han fullførte sin utdannelse. Studiene fulgte den klassiske modellen, med retorikk og filosofi som de viktigste fagene, og bade Homer og Platon sto på pensum.
Etter å ha avsluttet studiene, kom han hjem igjen og alt lå til rette for at han skulle gå i sin fars fotspor og ta sikte på en karriere som rektor.
Et fullkomment liv
Det var imidlertid stukket ut en helt annen kurs for den hellige Basilios’ livsvei. Lengselen etter det fullkomne “filosofiske” liv fikk ham snart til å vende ryggen til all verdslig berømmelse. I 56, mindre enn et år etter sin hjemkomst, ble han døpt og tok etter hvert mer og mer aktivt del i kirkens liv. På denne tid var voksendåp ennå ganske vanlig, selv i de kristne familier, og enkelte ble ikke døpt før på dødsleiet, for at de således kunne gå nydøpte inn i del evige liv. Keiser Konstantin var en av dem som gjorde det på denne måten.
Men dette var ikke nok for den søkende unge mannen som ønsket seg et “mer fullkomment liv”. Drevet av dette ønsket fant han et ensomt sted i nærheten av familiegodset Annesi ved elven Iris, og vinteren 357/58 trakk han seg tilbake fra verden og slo seg ned her.
Stedet var allerede bebodd av andre eremitter, som levde i faste og bønn, og erfaringene fra oppholdet i Annesi ble utgangspunktet for en av Basilios’ viktigste bidrag til kirkehistorien, nemlig organiseringen av regler for monastiske institusjoner.
Del fantes både asketer og eremittliv i Lille-Asia før Basilios’ tid, men han bragte orden og system inn i de forskjellige asketiske livsformer som eksisterte. Ja, Basilios den store regnes faktisk som grunnleggeren av det monastiske liv i den østlige kristenheten. Sine asketiske erfaringer nedfelte han i et skrift kalt “Det store Asketikon”, som ble en av de viktigste kilder til monastisismen i del kristne øst overhodet.
Biskop av Cæsarea
I 370 ble Basilios valgt til biskop i Cæsarea i Kappadokia og dermed begynte et nytt kapittel i hans liv. Fra nå av trådte han for alvor inn i offentligheten og han markerte seg raskt som en av de fremste motstanderne av arianismen. Denne heresien, som var oppkalt elter presten Arius (Ca. 260-336), representerte den første store utfordringen for kirken i senantikken. Dens tilhengere hevdet at Sønnen var en del av skapningen, opphøyet over alle skapninger, men Faderen underlegen.
Arianismen fikk etter hvert en betydelig utbredelse, og den ble fulgt av andre heresier, som hver sin måte forvrengte forståelsen av Kristus som sann Gud og sant menneske.
Nestorianismen (oppkalt etter Nestorios, biskop av Konstantinopel) skilte Kristi menneskelighet fra hans guddommelighet slik at Han ble til to personer i stedet for en, mens monofysitismen (av gresk monos en og fysis natur) hevdet at Hans guddommelige natur dominerte over den menneskelige.
Kirkemøtet i Nikea
Basilios’ tid var også de første store kirkemoters lid. Det første av disse økumeniske, eller allmenne, kirkemøter fant sted i Nikea år 325, og en av de viktigste foranledningene var trusselen fra arianismen. Denne lære ble endegyldig fordømt på dette møtet, og her og på det følgende kirkemøte, i Konstantinopel 381, ble et av de mest sentrale vitnesbyrd om den kristne tro, den nikeno-konstantinopolitanske trosbekjennelse, utformet. I dette trosdokument, som en autoritativt for hele kristenheten, både ortodokse, katolikker og protestanter, uttrykkes det sentrale innhold i den kristne tro, med vekten på den hellige Treenighet og Kristus som sann Gud og sant menneske.
Tallrike brev
En av våre viktigste kilder til kunnskap om livet i det kristne øst i senantikken er de tallrike brev som Basilios for en stor del skrev under sin bispegjerning. Her møter vi en mann med stor personlig autoritet og omfattende kunnskaper. Basilios’ forfatterskap inkluderer også en rekke homilier, eller prekener, av hvilke den mest kjente er den såkalte Hexaemeron (av gresk hexa seks og emera dag) en samling dyptgripende teologiske utredninger om de seks første dagene i skapelsesberetningen. I homiliene kommer også Basilios’ klassiske dannelse til uttrykk og de er et tydelig vitnesbyrd om hans høye nivå så vel i språklig som i stilistisk henseende.
Vi nevnte innledningsvis at Basilios den store var en av de tre kappadokiske kirkefedre. Disse overordentlig begavede teologene utgjorde søylene i den teologiske debatten i annen halvdel av 300-tallet og neste artikkel handler om en annen av dem, nemlig Basilios’ næere venn og medarbeider Gregorios av Nazianz.
I sine teologiske utredninger la Basilios vekt på Treenigheten, at Gud i sitt vesen er trinitarisk og at Sønnen følgelig er like guddommelig som Faderen. Dette er et essensielt trekk i kappadokiernes teologi i det hele. Bade Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er Gud av natur, og enhver erkjennelse av Gud involverer derfor alle de tre personene i Treenigheten: I Den Hellige Ånd, gjennom Sønnen og rettet mot Faderen.
Tre personer, eller hypostaser, i ett vesen, dette var - og er - selve essensen i Treenighetslæren. Sentralt i Basilios’ teologi står også vektleggingen av skillet mellom Guds vesen, ousia, som ikke kan erkjennes av mennesket, og Hans energier, gjennom hvilke Han manifesterer seg. Gud kan ikke erkjennes av oss lik som Han er i sitt vesen, men gjennom sine energier, kan vi kjenne Ham og oppnå kunnskap om Ham. Dette er et av de viktigste aspekter også i senere bysantinsk teologi.
<>
Hellige Trifons vita
Som ortodokse kristne i Norge har vi en enestående anledning til og et ansvar for å synliggjøre ortodokse røtter hertillands. Blant annet derfor er vår ikonostas på Helsfyr utvidet med fire helgener som alle har tilknytning til Norge: Hl. Sunniva, Hl. Olav, Hl. Hallvard og Hl. Trifon. Russeren Trifon er den siste kanoniserte helgen som har virket på norsk jord.
Hl. Trifon av Petsjenga (ca. 1495 – 1583)
Mitrofan het han opprinnelig, den lille prestesønnen som fødtes utenfor Novgorod mot slutten av det femtende århundre. Novogorod var en mektige kirke- og handelsstad, og i likhet med Bergen var den Hansa-kontor og pleiet gode forbindelser til Skandinavia. Norge hadde inngått en særlig fredsavtale med Novgorod et århundre tidligere, og de to rikene møttes på denne tiden i Troms. Ikke bare hadde byen en Olavskirke; både Olav den Hellige og Hl. Ingegerd (Anna) hadde hatt tilhold i byen på tusentallet.
Mens Mitrofan lykkelig uvitende vokste opp i Russland, trædde kongen i København den lutherske reformasjonen nedover nordmennenes hode og utraderte riket Norge.
Dragning mot ødemarken
Mitrofan fikk en from oppdragelse i et fattig prestehjem; foreldrene lærte ham å lese og skrive. Så meget som han kunne, hjalp gutten faren i kirken og ivret sterkt for troen. Strengt fastende var han mild og vennlig; av vekst var han kraftig og grovlemmet.
Nysgjerrig var han òg; blant fiskere og handelsfolk i byen spurte han frasagn om folkeslagene i nord.
Det er også fortalt at han under ottesangen en morgen fikk høre disse ordene: Livet er salig for ødemarkens beboere. Nå ble Mitrofan trukket mot et liv som renlevnetsmann i ødemarken. En tid levde han i bønn blant ville dyr og eide likesom Menneskesønnen selv intet å helle sitt hode til.
Én dag viser Vår Herre seg seg for ham i ødemarken og ber ham å dra til Lappland. Tidlig i tyveårene begir han seg nordover like til ishavets kyster i Guds tjeneste.
Etterhvert tok han til å misjonere blant menneskene som bodde i Sør-Varanger (Finnmark) rundt Pasvik- og Petsjengaelva; dette var østsamer eller skolter. Han lærte seg det østsamiske språket og ble kjent med folket og sedene. Østsamene er et gammelt jakt- og fangstfolk veidende laks og rein. Selv om skoltene ikke var et kristent folk ennå, hadde de nok hørt om Kristus før, for mange handelsreisende og ulike folkeslag – også kristne – møttes i disse områdene. Skoltenes siidaer lå i det som senere skulle komme til å utgjøre grenseområdene mellom Norge, Finland og Russland.
Ved Petsjengaelva bygget Mitrofan en liten tømmerkoie og slo seg ned der. Med stor kjærlighet begynte han å preke kristentro til folk i egnen. Ikke bare viste Mitrofan seg å være en kraftfull forkynner; han var også en iherdig strever full av tiltakslyst. Bringesterk var han òg. Ved ett tilfelle bar han egenhendig et par kvernsteiner han hadde kjøpt, over fjell og myr fra Kola by til Petsjenga.
Snekker og tigger
Da Mitrofan nærmet seg førti år, fikk han reist en trekirke ved åen. En liten menighet hadde nå samlet seg om ham. Først tre år senere fikk han tak i en prestmunk fra Kola som kunne vie kirken til Treenigheten; endelig kunne de feire liturgi med fryd.
Ved samme anledning ble Mitrofan selv munkeviet og fikk navnet Trifon. Flere av disiplene hans ble døpt i Petsjengaelva. Fellesskapet og tunet av laftede trebygninger utviklet seg sakte men sikkert til et kloster, Treenighetsklosteret i Petsjenga (– Peisen/Petsamo kalles bygda på norsk/finsk.)
Noen (formell) leder ville Trifon ikke være – og ble det heller aldri; det var ydmykheten han søkte. Holdningen hans var lut, skjegget grånet og håret på issen ble tynt med årene. Saktmodig som han var ble Trifon dog en åndelig veileder for sine venner. Bestandig viste han Vår Frue takksomhet.
Både flyktninger og pilegrimer tok de til seg i klosteret. Trifon var opptatt av menneskets legemlige behov såvel som sjelelige; han drev en utstrakt tiggervirksomhet for å mette dem som sultet; han fór i slikt ærend både til Novgorod og Moskva hvor han fikk treffe tsar Ivan den grusomme. For sin omsorg for folket ble Trifon høyt elsket.
Naturligvis møtte Trifon også motstand, endatil fysisk vold, og det hendte ikke sjelden at han måtte trekke seg tilbake eller gjemme seg. I fjellsiden langs fjorden ved Elvenes finnes den såkalte Trifon-hulen: Den gav den hellige vern mot forfølgernes stormløp. Det har siden vært skikk blant fiskere der omkring å gå innom hulen for å be for den forestående fisketuren. Et Guds Moder-ikon finnes inne i grotten.
De ville dyrene hadde en særlig respekt for den hellige og ydmyke munken. Det fortelles at han engang måtte irettesette en ilter bjørn som forsøkte å stjele fra broderskapet. Bamsen lydde ham, og rovdyrene levde siden i fred med klosteret og feet.
I 1565 var der tyve munker og tredve legbrødre i fellesskapet. På Pasvikelvas vestre bredd startet de byggingen av Boris og Gleb-kirken, hvilken skulle bli østsamenes viktigste kirke inntil den brant i 1944.
Et annet Gudshus Trifon og hans brødre reiste ved dét leitet, var det laftede St. Georgskapellet mellom bjerkene ved Neidenelvas bredd. Dette unnslapp krigsbrannene og står der idag som Nord-Norges eldste trebygning. Hit kommer fortsatt norske, finske og russiske samer på pilegrimsferd, og her feirer ortodokse årlig Gudstjenester med representanter fra Hl. Nikolai og kirken i nabolandene. Forrettelsen foregår vanligvis ute på vollen. Grunnen omkring er en gammel gravplass, så der holdes minnegudstjeneste for de døde. Vannet i Trifon-kulpen er velsignet av Trifon og har helbredende kraft.
Ødemarkens svale
"Ødemarkens svale" kalles helligmannen i akatisten. På sine eldre dager søkte svalen atter bønnen på vidda. Ved et sted han kalte "ødeplassen", var der reist en liten kirke viet Gudføderskens hensovnelse; her levde han som en Guds frie fugl.
Da han selv sovnet hen, var Trifon nærmere 90 år gammel. Sykdom og alderdom innhentet ham; derfor vendte han tilbake til klosteret og døde på sivmatten i cellen sin. Han brast i gråt og mumlet noe om en kommende ulykke før han la seg ned og smilte forklaret for brødrenes øyne.
Hine stod fjetrede tilbake.
Var Trifon vyrdet av skoltene før sin død, ble han ikke ringere æret etter. Han ble kjent som de sjøfarendes beskytter og forbeder. Mange oppsøkte den helliges levninger, og mange ble helbredet ved hans forbønner. Han hadde bedt om å bli begravet ved ødeplassen, hvor han hadde funnet bønnens stillhet mang en gang før.
Men på juledagen et snaut tiår etter Trifons død ble Petsjenga-klosteret brent og plyndret av et finsk-svensk streifkorps. Trifons læresvein Jona av Petsjenga, 50 andre munker og 65 legfolk led martyrdøden. Masakeren minnes av ortodokse første juledag. Siden den tid har klosterets historie vært broket, men der er fortsatt idag klostervirksomhet i Petsjenga.
Trifondagen, Hl. Trifons dødsdag 15. (28.) desember, ble østsamenes nasjonale festdag med reinkappkjøring og festivitas. Dagen er også helget Hl. Jona. Dessverre ble denne hevdvunne tradisjonen med tiden fortrengt; samefolkets historiske skjebne og lutherdommens påvirkning i Norge og Finland er hovedgrunnene til forfallet. Men bl.a. fordi vår egen menighet og kirkeforeningen i Neiden har startet opp virksomhet på norsk side, er den samiske ortodoksi og Trifons arv i ferd med å revitaliseres. Det russiske patriarkatet har også noe aktivitet i Kirkenes under navnet Hl. Trifon menighet.
Hl. Trifon feires fremdeles av ortodokse som “skoltenes apostel”. Tilknyttet vår egen menighet har vi Hl. Trifon skita med en Trifonkirke i Hurdal; derfra kom tidligere i år en fyldig og leseverdig bok kalt Hellige Trifon av Petsjenga – hans liv og virke.
Av Thomas Arentzen
<>
Ørkenfedrene
Åndskjemper i ødemarken
Denne fortellingen er hentet fra den hellige Palladios’ samling av beretninger om asketene og eremittene som levde i ørkenene i Egypt og Palestina fra det 3. århundre av. Deres mål var å realisere det fullkomne kristne liv, og for å virkeliggjøre dette forlot de verden og trakk seg tilbake til øde steder, hvor de tjente Gud i bønn og faste dag og natt. Disse ”munkevesenets pionerer” blir også kalt ørkenfedrene, og deres liv og åndelige erfaring utgjør et av de viktigste kapitler i kristendommens historie. Et av de grunnleggende elementer i deres tilværelse var askesen.
Den asketiske tradisjon
Askese og eremittliv er et forholdsvis fjernt begrep i den protestantiske del av kristenheten. Ofte misforstått og ikke sjelden assosiert med en fanatisk og livsfiendtlig holdning, har det for mange blitt forbundet med en negativ og til dels ekstremistisk kristendomsforståelse. Denne oppfatningen er imidlertid langt fra sannheten, ja, den er intet mindre enn et vrengbilde av en lang og rik tradisjon. Den asketiske tradisjon er like gammel som kristendommen selv, og gjennom klostrene og det monastiske ideal har den beholdt en uvurderlig plass i Kirkens liv like til i dag.
Det fullkomne liv
Den asketiske bevegelse tok sin begynnelse i de fjerne dager da de første kristne menn – og kvinner – dro ut i ødemarken for å vie seg til et liv i fellesskap med Gud. Dette var mennesker som ønsket å leve ut sitt åndelige potensiale, og for å virkeliggjøre dette søkte de den absolutte stillhet og ensomhet på avsidesliggende og til dels utilgjengelige steder, fjernt fra verden og all den ståk og larm. Realiseringen av det fullkomne kristne liv besto for ørkenfedrene i en tilværelse i fullstendig overensstemmelse med evangeliets idealer, uten plass for noe slags kompromiss. Jesu ord om å gi bort alt en eier og samle seg skatter i himmelen var for dem et imperativ av helt bokstavlig betydning, som de fulgte opp på konkret vis.
Faste og nattevåk
For å oppnå dette var eremittlivet den ideale tilværelse. I fjellhuler eller endatil gravkamre kunne asketene lettere tømme sitt sinn for alt uvedkommende og feste sitt blikk på det guddommelige uten noe som hindret dem eller la beslag på deres oppmerksomhet. Ørkenens ensomhet og taushet gav dem optimale muligheter til å fremme sin åndelige utvikling og vekst.
Å samle alle sine tanker om det åndelige og gjøre hele tilværelsen om til bønn var det ene store målet for ørkenfedrene, og alt annet ble underordnet dette. Konsentrasjonen rundt gudsfellesskap og bønn krevde disiplinering av alle andre interesser, alle lidenskaper og lyster, og dette ble gjennomført med en selvdisiplin som fremdeles kan virke skremmende på utenforstående.
Det er for svakt å si at eremittenes tilværelse var preget av måtehold og nøkternhet. Den var snarere karakterisert av en nøysomhet strukket til det ytterste. En sann asket levde helst på et absolutt eksistensminimum uten andre materielle goder enn de som var uomgjengelig nødvendige for det daglige livsopphold. I denne kontinuerlige streben etter selvkontroll og disiplin var faste og våking noen av de viktigste virkemidlene.
Enkelte av de store asketene kunne være uten mat i dagevis, og noen spiste bare ett måltid for dagen og ikke alltid hver dag. Heller ikke sov de hele natten gjennom, men tilbragte også mellom solnedgang og soloppgang flere timer i bønn. Å tvinge legemet til lydighet mot ånden gjennom avholdenhet fra føde og disiplinering av trangen til hvile, utgjorde en sentral prosess i det åndelige liv. Dette betydde ikke at kroppen ble betraktet som noe mindreverdig, men som et redskap som skulle brukes i åndens tjeneste. Sjel og kropp i harmoni, rettet inn mot det samme mål, var den ideale tilstand for asketene.
Arbeidets betydning
Samtidig som bønnen var det sentrale i deres tilværelse, framholdt ørkenfedrene hele tiden betydningen av arbeidet. De fornektet ikke det faktum at mennesket også har materielle behov, og selv om maten var aldri så spartansk, så skulle en arbeide for den med sine egne hender. Lediggang var for asketene i bokstavelig forstand roten til alt ondt, ikke minst ettersom arbeidet også var et viktig middel til disiplinering og konsentrasjon. Arbeid og bønn kunne kombineres, og således oppfylte man også Herrens bud: ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød” (1 Mos 3,19). Eremittene sysselsatte seg særlig med ulike typer håndverk, så som fletting av kurver og matter, båndveving og repslageri.
Framveksten av eremittsamfunn
Asketene trakk seg tilbake til øde og avsidesliggende steder for å kunne hengi seg uforstyrret til bønn og kontemplasjon. Ensomhet kunne imidlertid bli mangelvare også i ørkenen. For mennesker som søkte åndelig veiledning var ødemarken ingen hindring, og ettersom ryktet om de store åndens menn spredte seg, fant det etter hvert sted en veritabel folkevandring ut til ørkenen. Rundt de mest markante personlighetene samlet det seg flere og flere tilhengere, eller disipler, og noen av disse dannet etter hvert egne samfunn, klostre. Således ble den asketiske bevegelsen utgangspunktet for monastisismen, eller klostervesenet, som skulle bli en sentral institusjon innen kirken og videreføre de asketiske idealer.
Antonios den store
Den største og mest berømte av ørkenfedrene er den hellige Antonios den store (ca. 251 – 356 e.Kr) fra Egypt. Han var bare 18-20 år da han tok det avgjørende skritt , etter at han under en gudstjeneste hørte disse Jesu ord i Matteus’ evangelium: ”Om du vil være fullkommen, så gå bort og selg alt du eier og gi det til de fattige. Kom så og følg meg, så skal du få en skatt i himmelen” (Matt 19,21). Antonios fulgte oppfordringen og kvittet seg med alt sitt jordiske gods. Kort tid etter dro han ut i ørkenen og begynte en åndelig kamp som varte i over tjue år og som skulle gjøre ham til det store forbildet for alle senere asketer både i den østlige og den vestlige del av kristenheten og gi ham tilnavnet ”munkevesenets far”. En tid satt han til og med innelukket i en gravhule og kjempet mot anfektelser og demoner.
Stylitene
Mange av ørkenfedrene ville imidlertid ikke gi slipp på sin eremitt-tilværelse, til tross for sin funksjon som åndelige lærere og veiledere. For å beholde en viss grad av avstengthet midt i all folkevrimmelen bygget de søyler av stein som de bodde på. Slik oppsto et av de mest egenartede fenomener i askesens historie, nemlig stylitene (av gresk stylites: søleboer).
Disse asketene var ofte karismatiske ledere som samlet store menneskemengder om seg, og deres i bokstavelig forstand opphøyede stilling på toppen av søylene, som tjente dem både som soveplass og talerstol, var den mest funksjonelle løsningen på det nevnte dilemma. Den mest berømte styliten var den hellige Simeon, som levde i Syria i begynnelsen av det 5. århundre og tilbragte 30 år på toppen av søylen sin.
Det asketiske ideal er eldre enn kristendommen. Profeten Elias i Det gamle testamente er en av de fremste representantene for asketismen i den jødiske tradisjon, og ved overgangen til kristendommen blir det videreført av Døperen Johannes.
En levende tradisjon
Mange forskere, både teologer og andre, har villet se eremittbevegelsen som en slags protestbevegelse i forhold til kirken, som etter keiser Konstantins edikt i 312 etter manges mening ble sekularisert og i altfor stor grad inkorporert i det offentlige hierarki. Dette er imidlertid bare delvis riktig. Den asketiske bevegelse hadde begynt å gjøre seg gjeldende før kristendommen ble offisielt godkjent religion i Romerriket, og blant eremittene var det også noen som flyktet ut i ørkenen for å unngå forfølgelse. Det var imidlertid på 300-tallet eremittbevegelsen for alvor slo gjennom og markerte seg som en sentral ideologisk maktfaktor. Etter at kristenforfølgelsene hadde tatt slutt, ble martyriet avløst av askesen som det fullkomne uttrykk for den kristne bekjennelse, og siden da har den forblitt en del av den åndelige tradisjon både i den ortodokse og den romersk-katolske del av kristenheten. Essensen i det asketiske ideal kommer kanskje ingen andre stederså godt til uttrykk som i den følgende beretningen, også den fra Palladios’ samling:
Da den hellige Makarios en gang hadde holdt en samling med eremitter, oppløste han samlingen med ordene: Flykt, mine brødre, flykt!
En av dem spurte: Hvor skal vi flykte hen bortenfor ørkenen?
Dit, svarte Makarios og gikk inn i sin celle og stengte døren.
(Ulvhild Fauskanger, Bergen)
<>
Guds jomfruer – kvinner i tidligkristen tid
Av Ulvhild Anastasia Fauskanger, Bergen
Kirkens historie er ikke bare menns historie. Den er også historien om tallrike kvinner – husfruer og nonner, enker og jomfruer, martyrkvinner og asketer – og deres bidrag til kristendommens utvikling.
Året er 380 etter Kristus. Biskop Gregorios av Nyssa, en av de store kirkefedre og mest fremtredende talsmenn for den kristne tro, sitter ved sin søster Makrinas dødsleie. I utgangspunktet skulle det ikke være noe ekstraordinært ved denne situasjonen. En kirkens mann som gir trøst og åndelig veiledning til en døende kvinne. Det er bare det at rollene i dette tilfelle er byttet om.
Det er Makrina som veileder sin bror og gir ham opplysning om og innsikt i åndelige ting. Gregorios legger ikke en gang skjul på at hun er ham overlegen når det gjelder visdom. Deres samtale er bevart for ettertiden i dialogen ”Om sjelen og oppstandelsen”, skrevet av Gregorios av Nyssa selv som et tillegg til hennes levnedsbeskrivelse, Vita Macrinae. Til sammen utgjør disse tekstene den eldst kjente personlige skildring av en kristen kvinne og et enestående vitnesbyrd om monastisk liv i Lille-Asia i det fjerde århundre.
Husfruer og martyrkvinner
På den hellige Makrinas tid var kristendommen en vel etablert og offisielt anerkjent religion i Romerriket.
Kristenforfølgelsene var i alt vesentlig et avsluttet kapittel, og asketene hadde overtatt martyrenes stilling som troens helter. Men i den forutgående, turbulente tidsepoken var det heller ingen mangel på kvinner som markerte seg i kampen for den kristne tro. Vi møter dem allerede i Det Nye Testamente – Priskilla, Thabita, Lydia. Under den videre konsolideringen av den kristne tro i de følgende århundrer hadde kvinner ulike og til dels fremtredende roller. Enkelte av dem hadde menighetssamlingene i sine private hjem, og flere var aktive i forkynnelse og evangelisering. I tillegg kom også funksjoner innen forvaltning og omsorgsarbeid. Karitativ virksomhet var fra begynnelsen av et område hvor kvinner var særlig aktive, jamfør Thabita/Dorkas fra Apostlenes gjerninger.
På denne tid var den hierarkiske strukturen i kirken ennå ikke fullt utviklet og skillet mellom geistlige og lekfolk var ikke så markert som det senere ble. Dette bidro til å styrke kvinnenes stilling i menigheten. Det var heller ikke uvanlig at velstående kvinner tok seg av biskoper og gav dem økonomisk hjelp. I den eldste kristne tid kunne kvinner faktisk også vigsles til kirkelig tjeneste og få rang av diakonisser. De assisterte ved dåp av kvinner, i tillegg til at de drev sjelesorg blant kvinnelige menighetsmedlemmer. Ifølge enkelte kilder hadde de også ansvaret for undervisning av kvinnelige dåpskandidater. Diakonissene var, i alle fall i den østlige del av kristenheten, regnet som en del av det lavere presteskap.
Ved siden av apostlene var martyrene den ungekirkens første store helter. Det å ofre livet for sin tro var den mest fullkomne bekjennelse som tenkes kunne og kirker ble ofte bygget over martyrenes graver. Her sto kvinner og menn på like fot. Og få kunne være mer heroiske enn slavinnen Blandina. Hennes lidelseshistorie, som forfatteren Eusebios forteller om i femte bok av sin kirkehistorie (Historia ecclesiastica), nådde sitt klimaks på arenaen i Lyon året 177-178. Før det kom så langt, hadde hun, ved sin stanhaftighet, fullstendig utmattet sine torturister. Eusebios sildrer henne som ”en edel atlet” og et forbilde for både kvinner og menn.
Den hellige Thekla
En av de mest kjent kvinner fra tidligkristen tid var den hellige Thekla. Hun var disippel av apostelen Paulus, og hennes historie er omtalt i det apokryfe Acta Pauli et Theclae. Thekla var en ung pike av god familie fra byen Ikonium i Lille-Asia. En dag da hun satt ved vinduet, hørte hun apostelen Paulus tale. Hun ble så grepet at hun omvendte seg til den kristne tro og brøt med sin familie og sin forlovede, som alle var hedninger. Som en trofast og hengiven disippel kledde hun seg i mannsklær og fulgte apostelen på hans reiser, og hun skal også selv ha forkynt evangeliet.
Hennes egen reise endte i Antiokia, hvor hun led martyrdøden i et basseng fylt med haier, men hun ble snart en av de mest ærede helgener i kirken i det hele. Den hellige Thekla er også en representant for jomfruidealet, som skulle komme til å få en dominerende posisjon på 300-tallet.
For kvinnene representerte den asketiske livsform også et alternativ til den tradisjonelle kvinnerollen
Eremittliv og søsterfellesskap
Kyskheten som ideal er like gammel som kristendommen selv. Sølibatet omtales allerede i Det nye testmente som en reell mulighet og en anbefalelsesverdig livsform for de troende, og utover i de første tre århundrene var det flere enkeltpersoner som praktiserte dette, også kvinner. Organisert monastisk liv utviklet seg først for alvor etter martyrepokens slutt. Da bekjennelsen ikke lenger var et spørsmål om liv og død, søkte de kristne andre måter å realisere det fullkomne liv på. Nå var det eremittenes og asketenes tid, og deres uttalte mål var å gjøre hele livet til et martyrium. Dette virkeliggjorde de gjennom å leve i faste og bønn og gi fullstendig avkall på verden, ofte ved å dra ut i ødemarken for mer eller mindre total isolasjon. Men etter hvert som disipler samlet seg omkring de store asketene, vokste det snart frem egne samfunn rundt dem, basert på åndelig fellesskap. Noen av dem forble mer løselig organiserte eremittfellesskap, mens andre utviklet seg til store klosterinstitusjoner. Men felles for dem alle var de tre hovedprinsippene: fattigdom, lydighet og kyskhet.
For kvinnene representerte den asketiske livsform også et alternativ til den tradisjonelle kvinnerollen , hvor ekteskap var den eneste mulighet. Det jomfruelige liv ble betraktet som en tilbakevending til den opprinnelige, paradisiske tilstand og en gjenopprettelse av den falne menneskenatur. Det å velge bort seksuallivet og barnefødsler innebar en seier over kjødet. I tillegg kunne det også være et spørsmål om liv og helse: Fødsler var en av de viktigste dødsårsakene for kvinner i antikken og tidligkristen tid.
Og enkelte av dem valgte til dels ekstreme former for askese. Ørkenen, som hadde blitt tilholdssted for så mange mannlige eremitter, var ingen hindring for kvinner som moder Synkletike eller moder Sara. Disse tok fikk like stor respekt og autoritet som sine mannlige ”kolleger”. Den hellige Maria av Egypt, som levde i 40 år i ørkenen øst for Jordan, er en av de mest kjente helgener fra tidligkristen tid i det hele. En egen kategori utgjorde de såkalte ”transvestitthelgenene”, kvinner som kledte seg i mannsklær og trådte inn i munkekloster – eller simpelthen dro ut i ørkenen. For dem representerte forkledningen ofte den eneste muligheten til å realisere ønsket om et liv på åndelige premisser.
Men storparten av de kvinnelige asketene var stort sett henvist til å leve ut sine åndelige behov hjemme hos sin familie. Litt etter litt vokste det imidlertid fram monastiske fellesskap også for kvinner. Noen gikk sammen i jomfruelige søsterskap med en ”eldste” som leder, og derfra var ikke veien lang til faste klosterinstitusjoner.
En Guds jomfru
Den hellige Makrina var en av disse ”Guds jomfruer”. Hun var født omkring år 325 og vokste sannsynligvis opp i Pontos i Lille-Asia. Da hun var tolv år gammel, døde hennes forlovede (pikenes giftealder var adskillig lavere den gang), og da bestemte hun seg for å leve resten av sitt liv som jomfru. Etter farens død, som fant sted mellom år 341 og 345, flyttet hun og moren fra byen og ut til familiegodset Annesi ved elven Iris, som hun etter hvert omgjorde til en monastisk institusjon. Som en del av dette frigjorde hun slavene på godset og tok imot utenforstående kvinner som hun ikke var i slekt med og lot dem flytte inn til seg.
Samtidig hadde hun også ansvar på andre felt. Den daglige driften av godset lå under henne, og det var hun som tok seg av oppdragelsen og undervisningen til den yngste broren, Peter. Han ble med tiden biskop av Sebaste i Armenia og er også helgenforklart.
Makrinas autoritet var udiskutabel også på det åndelige området. Da Broren Basilios, som senere fikk tilnavnet ”den store”, kom hjem fra sitt studieopphold i Athen, ”overdrevent stolt over sin talekunst”, var det Makrina som tilretteviste ham og ”dro ham hen til filosofien”. Hun var den naturlige lederen både for familien og for det monastiske fellesskap i Annesi, et fellesskap som også omfattet menn. De hadde en egen underavdeling under ledelse av Peter. Rådgivning og forbønn, gjestfrihet og omsorg både på det praktiske og åndelige plan – alt dette var en naturlig del av Makrinas virke. Således åpnet hun sine dører for ofre for hungersnøden i 368-369 og tok opp i sitt fellesskap de som ville. Og Gregorios av Nyssa bevitner at hennes bønner utvirket undere.
Forbilder og etterfølgere
Den hellige Makrina skulle få følge av en lang rekke kvinner over hele den kristne verden. Både i og utenfor klostrene ble hellighetsidealet satt ut i livet av abbedisser og eneboersker, nonner og vanlige kvinner. Tallrike Guds tjenerinner tok evangeliets oppfordring om fullkommenhet på alvor, og virkeliggjøring av ”det rene liv” hadde også et klart element av forkynnelse i seg. Senantikkens kirkehistorie er full av navn på kvinner som på forskjellig vis fulgte kallet og levde ut sin tro, og de har blitt forbilder for senere generasjoner av kristne av begge kjønn.
<>
Den hellige Sava av Serbia (+1236)
Hl. Sava var stor som den første erke- biskop av Serbias uavhengige kirke, dens organisator, og som opplyser og lærer for sitt folk.
Av alle Den serbisk-ortodokse kirkes helgener er SAVA den fremste. Ikke bare kirken, men også folket i det hele feirer ham på særlig vis. Hellige Sava’s navn påkalles til hjelp, ihukommelse og venerasjon – ikke bare i våre dager, men slik har det vært i over 750 år, like fra 1219 og til vår tid. Det er lett å fastslå at hl. Sava er den mest ærede helgen i vårt folk og i vår kirke. Men det er ikke like enkelt å fullstendig beskrive og fremvise hans personlighet og hans mangfoldige virksomhet.
Enhver nasjon har sin historie, noen er rike og stormfulle, andre er roligere og beskjedne. Den serbiske kirkes historie er både rik og stormfull. Den er nært knyttet til folkets historie, ja, så mye at man ikke kan skille mellom det serbiske folks og den serbiske kirkes historie. For det lille serbiske folk har kirken vært et talerør, og kirken har vernet om nasjonens særpreg, tradisjon, kultur og språk.
Sava var prins og fikk navnet RASTKO i dåpen, og han ble født 1173. Helt fra begynnelsen var hans liv spesielt. Da han var ung ble han sendt til skolen, hvor han viste egenskaper som er beskrevet av Theodosios på følgende vis: ”Baret hadde et edelt sinn og en glad karakter og var fremgangsrik i sin utdannelse”. ”Barnet vil bli et tegn på noe nytt”. Han var ferdig med skolegangen da han var 15 år gammel, og ble satt til å styre provinsen Hum, men livet som prins og hersker begeistret ikke Rastko. Makt, krig, jakt og berømmelse hadde ikke noen tiltrekningskraft på ham. Han var interessert i bøker og klosterlivet. Hans kjærlighet var rettet mot kirken og han lengtet etter å leve som en munk. Rastko’s lengsel vokste til en avgjørelse, og han byttet ut den kongelige kledning med munkekappen, hoffets glans med klosterets armod. Men hans foreldre godtok ikke at Rastko rømte til Det hellige fjell Athos, og det var mange som undret seg over dette. Faren, Stevan Nemanja, sendte soldater for å hente ham tilbake. Men det var ingen som kunne få Rastko, som nå var munken Sava, til å vende tilbake fra Det hellige fjell. Han var bare 18 år da han i 1191 kom til hl. Panteleimon’s kloster, hvor han skulle begynne sin klostertilværelse. Hans flukt til Athos var ikke et resultat av et innfall. Det var ikke noe som hadde kommet plutselig, men var et naturlig resultat av hans lengsel og hans syn på verden og livet. Det han følte som Rastko, det fullførte han som Sava. Hans biograf Theodosios skriver: ”Nå forstår jeg hva jeg alltid lengtet etter: salige er i sannhet de som hengir seg til slikt et bekymringsfritt og uforstyrret liv.” Rastko`s reise til Det hellige fjell var det første steg på en vei som skulle bli av største betydning for Den serbiske kirken og folket.
De seksten årene som hl. Sava forble på Det hellige fjell – fra 1191 til 1207 – var en tid med vedvarende trening og arbeid. Det var ingen som merket noe til hans kongelige byrd mens han var der, og man kunne si at han tok på seg enda tyngre byrder enn andre munker, så ikke noen skulle kunne si at han utnyttet sin kongelige stand. Gjennom faste, inderlig bønn, nattevåk og tjenester for sin neste, modnet munken Sava raskt. Ja, det ble også lagt merke til av andre. Og i løpet av de seksten årene der ble hans personlighet som asket formet til det som senere skulle gjøre hl. Sava til et mønster for alle serbiske munker.
Tjeneste for sin neste var dominerende i bildet av den unge Sava, selv om han var særlig glad i den nøkterne ro i klosteret, for han forsto at meningen med menneskelivet ikke bare var å ta vare på seg selv, men i første rekke å elske og tjene sin neste. På dette viset hengav han seg til og tjente Guds vilje ved kjærlighet og selvforsakelse. Gud vil at ”alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse” (I.Tim.2,4) . Derfor er det umulig å tjene Gud uten å tjene sin neste. Dette var noe som var lagt ned i hl. Sava også før han kom til Det hellige fjell, men der fikk han mulighet til å utvikle dette enda mer. Han utviklet åndelige egenskaper som uselviskhet og menneskekjærlighet, og viste frem dette som verdifulle egenskaper for en munk.
Selv om Stevan Nemanja til å begynne med ikke gav sin tillatelse til at sønnen Rastko skulle få reise til Det hellige fjell, så ble det slik at også han noen år senere begav seg dit! Det var Sava som flere ganger inviterte sin far til å slå seg ned sammen med ham. Da Nemanja ble viet til munk, fikk han navnet Simeon. I tillegg til deres felles asketiske anstrengelser, arbeidet de begge to også for å opprette et eget serbisk kloster på Det hellige fjell. Sava og Simeon hadde vennskaplige relasjoner til russerne og grekerne, men deres forhold var i første rekke betinget av felles interesser. Sava og Simeon tok snart fatt på å bygge Hilandar-klosteret Derved fikk serberne et åndelig senter av uvurderlig verdi. Dette klosteret hadde ikke bare betydning for dem og deres tid, men har like til denne dag vært et viktig sted for serbisk ortodoks klosterliv. I år 1200, bare ett år etter at Hilandar-klosteret ble bygget, døde den hellige munken Simeon i armene på sin sønn.
Hl. Sava tilbrakte ikke hele sitt liv på Det hellige fjell. I 1207 vendte han tilbake til fedrelandet. Han var da blitt arkimandritt, og han hadde med seg relikviene av sin far Simeon. Selv om han var ung, hadde han nok erfaring for de oppgaver som lå fremfor ham. Dette var begynnelsen på en ny periode i hl. Sava`s liv. Hans hjemreise var betinget både av kirkens og statens behov. På den tiden var den ortodokse tro i Serbia truet fra vest. Raskt etter sin hjemkomst til Serbia overvant arkimandritt Sava denne fare. Og over relikviene av sin far fikk han de stridende parter til å slutte fred.
På tross av sine verdslige bedrifter var arkimandritt Sava like fullt knyttet til munkelivets ensomhet. På grunn av det valgte han seg Studenitsa – farens kloster – og ble forstander for det. Takket være ham ble Studenitsa et av det serbiske folks åndelige sentra. Fra Studenitsa satte hl. Sava i gang misjons- og opplysningsvirksomhet for sitt folk. Allerede på denne tiden hadde hans monastiske liv, iver for troen og misjonsvirksomhet gjort ham til en helgen og opplyser i folkets øyne. Hans rettskafne liv i Studenitsa, hjelp til sine brødre og omsorg for folkets vel var prinsipper for den ”skole” som forberedte arkimandritt Sava til oppgaven som hyrde. Alt dette førte frem til organiseringen av den selvstendige serbisk ortodokse kirken.
Et nytt kapittel i arkimandritt Sava`s liv begynte i 1219. Det året reiste han fra Det hellige fjell til Nikea for å møte Konstantinopel-patriarken Manuell og keiser Theodoros I. Dette møte hadde som formål å sikre serberne rett til å velge seg sine egne biskoper og danne en egen, uavhengig serbisk kirke. Dette var et viktig steg mot fremtiden for den ortodokse kirke på Balkan, og han lyktes i dette! Hl. Sava vendte tilbake til Serbia som erkebiskop og med selvstendighet for den serbiske kirke. Straks han kom tilbake til Serbia, tok han fatt på å organisere kirken. Dette var ikke noen enkel oppgave, for alt måtte gjøres fra grunnen av. Takket være de nødvendige oversettelser av kirkelige lovbøker (kanon) og andre, samt det kloke utvalg av gode medarbeidere ble erkebiskop Sava’s arbeid kronet med hell. Han opprettet åtte nye bispedømmer, som var til nytte både for å verne kirken fra fremmed påvirkning, og gagnelige til den indre virksomhet.
Sava tok Zicha som sete for erkestiftet, det lå bedre til enn Studenitsa. Her var han nærmere sitt folk og kunne opprettholde en bedre kontakt. Erkebiskop Sava viste stor interesse for klostrene. Studenitsa og Zicha og andre var ikke bare steder hvor det levde munker, men det var også stiftssentre og senter for det åndelige livet i sine områder. Klostrene var sentre både for opplysning og kultur, samt steder hvor folk samlet seg. Klostrene ble rike kilder hvor folk kunne nære seg av troen og finne trøst og hjelp i tider med lidelse.
Hl. Sava hjalp ikke bare sine egne, men også folk av annen nasjonalitet. Da han en gang var på reise til Jerusalem, gjorde han for eksempel en tjeneste for bulgarerne i Konstantinopel. Etter å ha avsluttet sin oppgave for Serbia, vendte han tilbake gjennom Bulgaria, hvor han ble syk og døde i hovedstaden Trnovo i 1236.
Etter noen tid tok kong Vladislav initiativ til at hl.Sava`s relikvier skulle føres fra Trnovo til Mileshevo-klosteret. Der lå relikviene til 1594. I løpet av denne tiden var det mye som skjedde i Serbia. For det første ble Serbia mektig og berømt, særlig under kong Milutin og kong Dushan. Deretter kom det trengselstider: det tyrkiske åket som varte flere hundre år. Og hl. Sava`s betydning ble særlig stor i denne perioden. Dette var noe som ikke gikk ubemerket hen for tyrkerne heller. Sinan-Pasha ville derfor tilintetgjøre hl. Sava’s relikvier, og førte dem til Vracar i Beograd, hvor de ble brent i 1594. Men det var ikke store hjelpen i det, for ”den brente Sava ble bare enda større”.
Hl. Sava var stor som den første erkebiskop av Serbias uavhengige kirke, dens organisator, og som opplyser og lærer for sitt folk. Dertil var han også stor i lærdom; men dette må ikke skygge for Sava som en hellig mann. Det var som en Guds hellig mann han var størst. Hadde han ikke vandret etter Kristus like til slutten av sitt liv, ville ikke hans verk blitt husket, men glemt som i tilfelle med så mang en annen erkebiskop, lærer, oppdrager eller statsmann.
Fremfor alt hadde hl.Sava Kristus i hjertet. Dette var kraften som drev ham i alt, det var lyset som viste vei. Hl. Sava var dypt religiøs. Han var fylt med sann fromhet. Den førte ham til Det hellige fjell. Der, i ensomheten på Athos, fant han veien til et høyere liv. Gjennom anstrengelse ble hans hellige personlighet formet som basis for det liv og det virke som vår Herre Jesus Kristus kaller mennesket til. På dette vis møter mennesket Gud, sin neste og garantert seg selv. Det var det hl. Sava valgte og som gjorde ham til en Guds mann, en helgen og en stor leder for sitt folk.
<>
Hl. Johannes Krysostomos - kirkefader og sosial reformator (+407)
14 september
av Ulvhild Anastasia Fauskanger, Bergen
Den hellige Johannes Krysostomos er en nesten legendarisk skikkelse. Han var biskop av Konstantinopel og fullender rekken av kirkefedre som satte sitt preg på det 4. århundre, og han er en av de mest kjente og skattede personer i kirkehistorien i det hele.
Johannes Krysostomos var imidlertid ikke noen dogmatiker, slik som kappadokierne. Bade Basilios den store og Gregorios av Nazianz og Gregorios av Nyssa var utpreget dogmatisk profilert, og de utmerket seg gjennom sine klare formuleringer av teologiske spørsmål og problemer. Johannes Krysostomos var først og fremst predikant, og han etterlot seg en stor arv av prekener, hvor exegese, det vil si utlegging av Den Hellige Skrift, spiller en sentral rolle. Typisk for disse prekenene er en fri tilnærmingsmåte, hvor han bruker bibelteksten på den aktuelle samfunnssituasjonen.
- Ingen tørr prosaisk taler
For Johannes Krysostomos var det etiske innholdet i de bibelske tekstene viktig. Han var sterkt sosialt engasjert, og refset løgn, hykleri og urett, samtidig som han forsvarte de fattige og lidende. Johannes Krysostomos prekener kunne vare opptil en time, selv om det er usikkert om de ble holdt i den form de er gjengitt i.
Johannes Krysostomos var ingen tørr og prosaisk taler, han involverte og engasjerte menigheten, og det var på grunn av dette han fikk tilnavnet ”Krysostomos”, ”Gullmunn”. Han talte fra hjerte til hjerte og vekket tilhørerne både positivt og negativt. Det bibelske standpunkt som dannet utgangspunkt i hans prekener med krav om rettferdighet og ekthet, vant gjenklang hos mange, men det provoserte også det etablerte borgerlige samfunn og ble til slutt hans bane. Han ble forvist fire ganger, og øde på veien til det fjerte eksil, i Kaukasus.
Johannes Krysostomos usedvanlige livsskjebne fikk sin begynnelse i Antiokia-området rundt år 354. Hans far var offiser i Antiokia, som den gang var en av de betydeligste byene i den østlige del av Romerriket, og Johannes fikk en god, klassisk utdannelse, slik det var vanlig for medlemmer av de høyere samfunnslag. Han var blant annet elev av den kjente hedenske retoren Libanios, som han lærte mye av. Libanios formidlet både selvstendig tenkning og logisk rasjonalitet hos sine elever, og også Basilios den store og Gregorios av Nazianz skal ha studert under ham. At kristne studerte hos hedenske lærere var langt fra uvanlig på den tiden.
De som ville ha en skikkelig utdannelse, var tvunget til å studere hos hedninger. Det var imidlertid først og fremst formen de kristne tilegnet seg, ikke innholdet. De lærte å bruke metodene, og det var til stor hjelp for dem å kjenne og beherske de samme argumentasjonsmetodene som hedningene brukte i sin retorikk.
- Asketiske tendenser
Johannes Krysostomos var syrer, ikke greker, og syrisk tankegang slik vi finner den konkretisert i den antiokenske skoles teologiske innstilling, preget hans holdninger og synspunkter. Den antiokenske tradisjon stod for en konkret historisk tolkning av Den Hellige Skrift, i motsetning til den alexandrinske, som satte den allegoriske tolkning i høysetet. Johannes Krysostomos drev ikke med spekulasjoner, han gikk inn for å anvende Skriften på livet og samfunnet.
Han fikk imidlertid en fullstendig gresk oppdragelse og utdannelse. Det sies at han ikke kunne noe annet språk enn gresk, og ut fra kildene var det kun dette språket han brukte.
Johannes Krysostomos hadde asketiske tendenser og i begynnelsen levde han i en tid som eremitt. Det var i denne perioden han forfattet sine skrifter om munkelivet og munkestanden.
Etter fire års tid i denne tilstand levde han så fire år i fullstendig ensomhet, men dette strenge asketiske livet ødela til slutt helsen hans. Han ble tvunget til å dra tilbake til byen, og i 381 ble han viet til diakon av patriark Meletios. Denne patriarken fikk stor betydning for Johannes Krysostomos, som ble både undervist og døpt av ham. Etter at han var blitt viet til diakon, var det Antiokia som ble base for hans virksomhet de nærmeste årene. Denne byen var, som nevnt, en av de viktigste byene i Øst-Romerriket på denne tiden. Konstantinopel var ennå ikke så veldig stor, og Antiokia var militært sett av større betydning. (Det var strategisk fordelaktig å kunne møte fienden så langt ute som mulig, ikke helt inne ved hovedstadens bymurer.) Byen var også et betydelig kirkelig sentrum, den var et patriarkat, som inkluderte 150 bispedømmer og 15 provinser og strakte seg langt inn i Asia og Kaukasus. De forskjellige delene falt imidlertid med tiden fra i ulike heresier (mest monofysitiske og nestorianisme) og også armenerne falt fra. Alt dette påvirket naturlig nok kirkelivet i Antiokia, hvor også arianerne og andre, mindre kjente heretiske grupperinger hadde bitt seg fast.
På Johannes Krystostomos’ tid var det et nokså broket kirkeliv her, selv om ortodoksien gjennomgående var den dominerende. Det var en mye mindre oversiktlig situasjon enn det vi er vant til i dag, med flytende fronter og stadig nye nøkkelpersoner.
- Botferdighet og kyskhet
Som diakon hadde Johannes Krysostomos en viktig funksjon i Antiokia. Det var diakonen som hadde ansvar for veldedighetsarbeidet, med blant annet utdeling av mat og klær til de fattige, og det er nok sannsynlig at han til tider følte seg mer som en sosialarbeider enn en kirkens tjener. Samtidig hadde diakonen stor makt, fordi han hadde direkte kontakt med folket, som måtte forholde seg til ham. Diakoner ble også satt til å preke, og Johannes Krysostomos’ vektlegging av det etiske hadde nok sitt grunnlag i denne tiden, da han så hva fattigdom betydde og hvilken nød og elendighet den kunne medføre.
Johannes Krysostomos skrev også bøker av forskjellig innhold. Det var praktiske læreskrifter som handlet om botferdighet og kyskhet, om ekteskapet, ja, til og med om barneoppdragelse. Alle disse skriftene hadde en praktisk-teologisk vinkling. Etter 386 ble han viet til prest av patriarken Flavian, og han skrev også en bok om prestedømmet, hvor han igjen legger vekt på exegesen, og på det praktisk-sosiale og etiske. Han sies å ha preket uten manuskript, og i så fall må andre ha skrevet ned prekenene hans.
Dette var heller ikke uvanlig på denne tiden. Talen ble sett på som et kunstverk og det var viktig å kunne formene. For Johannes Krysostomos var imidlertid innholdet viktigere enn formen. Han kommuniserte veldig godt med menigheten, og den hadde ingen forutsetninger avanserte og forseggjorte retoriske kunstgrep. Det sier litt om hans talegaver at han ofte ble avbrutt av applaus når han prekte.
- Utnevnt til biskop
Johannes Krysostomos tok også opp dogmatiske emner i prekenene sine, og gikk ut mot arianismen. Hans prekener fikk også politiske resultater:
Omkring 387 kom det et dekret fra keiseren om en ny skatt som skulle innkreves, og den førte til opprør i Antiokia, hvor befolkningen veltet keiserens statue på byens torg. Dette var en sterkt ladet symbolhandling, en majestetsfornærmelse. Johannes Krysostomos engasjerte seg, og i sine berømte 21 prekener ”Om statuen” søkte han både å dempe folkets raseri og å beskytte det mot statens og keiserens vrede. Dette lyktes ham faktisk, og patriark Flavian reiste til Konstantinopel og formildet keiseren, som benådet folket og gav det amnesti.
Etter 17 år som diakon og prest i Antiokia ble Johannes Krysostomos utnevnt til biskop i Konstantinopel i 398. På denne tid var han allerede berømt, og hans ry nådde langt utenfor Antiokia. Keiser Arkadios og hans hærfører Eutropios var blitt enige om å utpeke ham til ny biskop av Konstantinopel, og Johannes ble hentet og brakt til hovedstaden nesten som en fange.
Dette var en ureglementær, men ikke helt uvanlig måte å utnevne en biskop på. Det var makten som var det avgjørende, og den som hadde makten kunne gjøre som han ville.
Johannes Krysostomos tok med seg ideer fra Antiokia og satte straks i gang med praktiske reformer i en by som var sterkt preget av hoffet. Han forenklet livet i bispepalasset og bygget sykehus og herberger. Men samtidig som han ble hyllet av mange, fikk han stadig flere fiender, ikke minst blant avsatte prester. Han skrev blant annet et refsende læreskrift mot prester med samboere, de såkalte syneisakter, og han krevde at munkene skulle bo i klosteret og leve som munker! I sine prekener, som han holdt hver uke, refset han forfengelighet, overdådighet og luksus, teater og sirkus, og han delte byen i to leire – en som var for ham og en som var mot ham.
Johannes Krysostomos ble forvist fire ganger. Årsakene var dels kirkepolitisk rivalisering, dels mistenksomhet fra hoffet, særlig fra keiserinne Eudoxia, som følte seg truffet av hans prekener. De tre første gangene ble han kalt tilbake, men den siste gangen døde han i byen Komana i Kaukasus, 14. september 407.
Johannes Krysostomos huskes både som forkjemper for de svake i samfunnet og som en stor predikant og liturg. Et av hans største bidrag på det sistnevnte området var standariseringen av de mange gudstjenesteformene som fantes på den tid, og den viktigste gudstjenesteformen som finnes i den ortodokse kirke bærer hans navn – et verdig minne om en av de største personligheter i kirkens historie.
<>
Bøker og hefter om ortodoks tro og spiritualitet
Fra Hl. Trifon Skita, Skabland, 2090 Hurdal. E-post
Skitaen har siden starten sett litteratur som et viktig arbeidsfelt. Og det er gjennom årene blitt oversatt og utgitt et betydelig antall titler, tidsskrifter, hefter og bøker, både på eget forlag og på andre forlag. Det er en god måte å gjøre utenforstående kjent med kirkens tro og åndelige liv og kultur, foruten å være til styrkelse av kirkens egne medlemmer. Her følger en lite over tilgjengelig litteratur fra skitaen:
f. Placide Deseille:
Ortodoks spiritualitet og filokalia.
Hl. Trifon Skita 2013
340 s. 300 kr
Tito Colliander:
Gresk-ortodoks tro og livssyn
54 s. Kr 50.
Erkebiskop Paavali av Finland:
Vår tro.
88 s. Kr 150.
Arkimandritt Christoforos Stavropoulos:
Deltakere i guddommelig natur.
Den ortodokse kirkes lære om frelsen.
88 s. Kr 130.
Hl. Serafim av Sarov.
Hans liv og undervisning. Akatist.
108 s. Kr 150.
Epifanij den Vise:
Hl. Sergij från Radonesh. (svensk)
48 s. Kr 50.
Hellige Trifon av Petsjenga
104 s. ill. kr. 150
Roma og Konstantinopel
En økumenisk konfrontasjon
40 s. kr. 50
Ortodokse røster i nord I En antologi.
Arkimandritt Johannes Johansen (red.)
(Hl. Silouan forlag, København)
155 s. Ill. Kr 220.
Ortodokse røster i Nord II
Arkimandritt Johannes (red):
108 s. ill. kr 150
Ortodokse røster i Nord III
Torsten Theodor Tollefsen
Artikler og foredrag om ortodoks kristendom
150 s. kr 200
Gudstjenester, sakramenter og skikker
i Den ortodokse kirke
32 s. kr 40
Valentina Zander
Kristus – den nye påske.
Den ortodokse kirkes påskefeiring
50 s. kr 50
En munk fra Østkirken
Om liturgien
46 s. kr 50
Lita ortodoks bønebok (nynorsk)
Til nynorsk av O.I.B.
24 s. kr 40
Sergij Tjetverikov:
Optinaklostret.
Historisk översikt och personliga minnen (svensk)
100 s kr. 175
Fra Solum/St.Olav forlag, Oslo
Ortodoks bønnebok med forklaringer og liten katekisme.
v/ f. Johannes Johansen
192 s. Kr 248.
Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier
De tre liturgiene med alternative tekster
Forord og illustrasjoner
V/ f. Johannes Johansen
208 s. innb. Kr. 298
Filokalia
Utvalg og overs. v/ f. Johannes Johansen
189 s. Kr 200.
Vår hellige fader starets Paisij Velitshkovski.
En beretning om hans liv og asketiske kamp av skemamunk Mitrofan.
Hl. Trifon skita 2014, 207 s. illustrert. 250 kr.
Biskop Kallistos Ware:
Hvordan blir vi frelst?
Forståelsen av frelse i den ortodokse tradisjonen.
49. s. kr.50
<>
Klostrene som åndelig arena
Foredrag av arkimandritt f. Johannes.
I
Den ortodokse Kirke er sterkt preget av klostrene og det monastiske livet, med dets idealer og konkrete utfoldelse. Klostrene er mange og har stor åndelig, moralsk og kulturell innflytelse og betydning. I klostrene er det vi finner den maksimale utfoldelse av Kirkens liturgiske liv, dens fromhetsliv, her skapes den ypperste kunst, og her arbeider de fremste teologer, herfra hentes kirkens ledere, biskopene, som velges blandt munker, iallfall formelt sett. Klostrene er ofte viktige pilegrimsmål, knutepunkter i det kirkelige landskap. Videre har det etter hvert blitt vanlig at klostrene er steder for konferanser og sammenkomster.
Det er i klostrene kirkens gudstjenesteliv hovedsakelig har blitt utviklet til det det er idag, det er der kirkemusikken i stor grad har blitt laget, der finner vi mennesker som på radikalt vis lever ut troen, uten alle de kompromisser som er nødvendige i det borgerlige liv.
I den ortodokse Kirke er klostrene ikke i periferien, klosteridealene er ikke ett av mange alternativer, her er klostrene med deres idealer i sentrum. Den ortodokse Kirke er like sterkt monastisk preget som protestantismen er borgerlig og romerkirken er institusjonalistisk preget.
II
Organiseringen av de ortodokse klostrene er annerledes enn vi er vant med i Vesten. Vi finner ikke noe ordensvesen i den ortodokse Kirke. Det betyr at vi ikke har grupper av klostre med hver sin spesielle regel og særlige overhode eller leder. Her er hvert enkelt kloster en selvstendig enhet, kun underlagt den lokale biskop evnt. direkte under patriarken. Hvert kloster har sin regel, som er en lokal tilpassing av de generelle monastiske idealer til de konkrete forhold klosteret befinner seg under, eller betinget av historiske forhold. På en måte fungerer et kloster nesten som en menighet i det lokale stift.
Istedet for ordener, har vi en annen inndeling som karakteriserer det monastiske livet i ortodoksien. Vi har for oss tre forskjellige varianter av det monastiske liv:
1) Klostre, som er større enheter med strengt regulert fellesskapsliv som også oftest avspeiler seg i den ytre bygningsmessige organisering. De ortodokse klostrene skiller seg gjerne fra vestlige klostre ved at kirken i ortodokse klostre ligger i sentrum for resten av bygningskomplekset som ligger orientert inn mot kirken. Det er gjerne en store plass i sentrum av komplekset. Rundt denne ligger bygningene som huser munkenes celler (de bor vanligvis hver for seg i enkeltceller, og ikke sammen i sovesaler etc.) bibliotek, møterum (kapitelsal), spisesal, sykestue osv. lenger bort ligger kanskje verksteder og gjestehus. Men midt på den sentrale plassen ligger klosterets hovedkirke, og her møtes munkene eller nonnene til felles gudstjeneste flere ganger i døgnet.
2) Skitaer, som i dag oftest er filialer av større klostre, hvor den ytre regel kanskje kan være mindre detaljert, men hvor de enkelte medlemmer fører et desto strengere asketisk liv på et høyere åndelig nivå. Den "klassiske" utforming av en skita finner vi uttrykt hos hl.Nil av Sora (1500-tallet i Russland): Her er ikke noe felles bygningskompleks, men en kirke og et hus som rummer spisesal, bibliotek, sykestue etc. og i en viss avstand derfra ligger de enkelte munkenes eller nonnenes celler som små hus hvor de bor for seg selv. Cellene (kelliene) skal ligge et stenkast fra hverandre. Munkene kommer så sammen til felles gudstjeneste og måltid en eller to ganger i uken, resten av tiden ber og spiser og arbeider de i ensomhet.
3) Kellier, hvor en eller to lever sammen; eller hesykhasterier, hvor man lever helt som eremitt. Dette er betinget av et høyt utviklet åndelig liv. En kellia eller hesykhasterion er bygget som et lite hus, ganske enkelt, gjerne med et lite kapell eller bønnerum.
Ofte finner man disse tre former for monastisk liv på samme sted. Et hovedkloster har en eller flere skitaer i nærheten, samt et antall kellier for eneboere. Slik er det f.eks. på det Hellige Fjell Athos, og slik er det også på Valamo i Ladogasjøen, hvor det store Valamo-klosteret er belagt med sine skiter og kellier på en rekke større og mindre øyer, som en hel liten verden for seg.
Alle disse tre variantene er sterkt preget av personlig utfoldelse og frihet, om ikke individualisme, det er den enkeltes personlige åndelige utvikling og vekst som er det vesentlige, alle regler og forordninger er sekundære i forhold til dette. Som ellers i den ortodokse Kirke gjelder i særlig grad det karismatiske prinsipp i klostrene. Helligåndens nådegaver er viktigere enn ordninger og regler. Når et menneske treder inn i et kloster, blir han ikke forelagt et skriftlig klosterreglement som han skal oppfylle. Han blir overlevert til en erfaren lærer som skal lede ham fremover på den åndelige vei, han skal hjelpe ham å avdekke sine personlige egenskaper, laster og dyder, styrke og svakheter, utvikle det positive og fjerne det negative, Avgjørende her er lærer-disippel forholdet som er rammen om de enkelte medlemmers tilværelse. Her finnes stor smidighet og forståelse for personlige behov og karakter.
III
Utgangspunktet for den ortodokse Kirkes klosterliv er sannsynligvis like gammelt som Kirken selv. Særlig står døperen Johannes som eksempel på den kristne asket, og Jomfru Maria og disippelen Johannes som eksempler på renhet og kyskhet. Men det var først på 300-tallet at klosterlivet ble klart synlig som en markant faktor i Kirken. Inntil da hadde nok det generelle martyrium i Kirken stort sett tillfredsstilt behovet for radikal selvoppofrelse og hengivelse, men på begynnelsen av 300-tallet ble Kirken forenet med staten, og en del av det borgerlige system, dermed ble behovet for å kunne følge de kristne idealer og bud på absolutt måte også årsak til et spenningsforhold mellom dem som hadde sluttet fred med verden og dem som brøt med verden.
Det ortodokse klostervesen er fremdeles sterkt preget av de gamle fedre som formet denne første utvikling på 300-tallet: hl.Antonios den store, regnes som alle munkers åndelige far. Hans disippel hl.Pakhomios formidlet et guddommelig bud angående den monastiske draktens symbolske utforming, og den er fremdeles normen. Det ortodokse klostervesen er i det hele sterkt preget av denne tidens store asketer og asketiske miljøer, med deres radikalisme og ekstreme karakter, samt uvilje mot å forveksle sant åndelig liv med bestemte strukturer og ordninger. Fremdeles er klosterlivet orientert ut fra de store monastiske sentra på 300-tallet: Palestina med sine mange store klostre, da i særdeleshet Sabbas-klosteret ved Dødehave som har gitt et viktig bidrag til den liturgiske regel, og Syria og Egypt med sine asketiske fedre og miljøer, samt eremitt-tradisjonen. Hit ut vandrer store skarer av kristne på 300-tallet for å leve ut sin tro på radikalt vis. Her finner vi mange levende monastiske idealer og forbilder. Denne tradisjon lever idag konkret videre spesielt på Athos hvor vi har en hel republikk kun bestående av klostre og munker, slik har det vært siden 963. Videre har vi en levende rest av de store monastiske miljøer i Sinai-ørkenen i det kjente Katarinaklosteret med ubrutt monastisk kontinuitet fra 3-400 tallet. Prinsippielt er der ingen forskjell på det monastiske liv slik vi finner det i disse gamle sentra og det vi ellers finner rundt om i hele den ortodokse verden idag, selv om omstendighetene varierer.
IV
Klosterlivet er inndelt i tre grader: Begynnerstadiet hvor en blir iført drakt, blir tonsurert og får velsignelse til den åndelige kamp. Deretter det lille skema, hvor en blir ikledt den monastiske kappe, og avlegger de tre løfter og til sist, det store skema, hvor en fornyer de foregående løfter i en radikalere form, og hvor en blir ikledt den fulle kledning som tegn på fullstendig hengivelse og forsakelse. Der er i prinsippet ingen skilnad på drakt mellom munk og nonne, men det er forskjell på drakten i de tre stadiene.
I: Nykommeren ikles en sort kaftan med lærbelte og over den en vid kappe med ermer. Rasson. Han får også en høy og stiv hatt uten brem. Kalimavka. I hånden får han en bønnesnor. Han kalles nå Rasoforos.
II: Han ikles først en sid, hvit under-skjorte, deretter en firkantet duk brodert med kors og inskripsjon, som festes med kryssbånd på ryggen, Paraman. Han får den sorte kaftanen og lærbeltet over. Deretter en vid, foldet kappe uten ermer, mantia. Selve tegnet på dette trinnet. Kliamavka med slør over på hodet. I hånden får han bønnesnoren og et kors, Stavron. Han blir Stavroforos. Dette kalles den lille engledrakt, lille skema.
III: Over mantiaen ikles han en lang, smal tøyduk med hull for hodet. Den rekker fra halsen og ned både foran og bak (ligner på skapularet i Vesten) Den er brodert med kors og tekster, og er den fulle form av paramanen fra foregående trinn. Dette kalles Analav. På hodet har han likeledes en brodert, spiss hette, enten over hatten eller direkte på hodet. dette kalles den store engledrakt, det store skema.
Det finnes flere avvik fra dette, som i første rekke gjelder praksis i den russiske kirke idag.
V
De monastiske idealer og grunnprinsipper samt visjon er ikke andre enn de generellt kristne: Fattigdom, kyskhet og lydighet. Kristus oppfordrer oss til å gi slipp på alle økonomiske og materielle bindinger: Selg alt du eier, gi det til de fattige, kom så og følg meg. Det samme finner vi igjen i talen om liljene på marken og himmelens fugler. Dette dreier seg om å våge å gi seg hen til Gud, uten å søke å sikre sin egen eksistens med materielle verdier. Renhet i form av å være uberørt av kjødelige lyster og begjær er likeså et generelt kristent ideal som bygger på både utsagn av Kristus selv og apostlene. Særlig ap.Paulus taler varm for den ugifte stand, selv om kyskhet også kan overholdes innen ekteskapet og ikke prinsippielt utelukker seksualitet. Innen klosterbevegelsen betyr dog kyskhet først og fremst seksuell avholdenhet, deretter "hjertets renhet". Til slutt er det lydigheten, som Kristus selv var det fremste eksempel på, Han som selv var lydig under Faderen, lydig like til døden på Korset, til vår frelse.
Disse tre prinsipper er grunnpillarene i kloster-reglene. Men klosterregelen er til kun for å regulere det praktiske liv i fellesskapet, den er ikke saliggjørende, det er ikke mål i seg selv å oppfylle disse regler. Klosterregelen er en omstendighet som skal gjøre det lettere å nå hensikten med det kristne liv.
Hensikten med kristenlivet er det vi finner i den Hellige Skrift hvor Gud sier til sitt folk: vær hellige, for jeg er hellig, og Kristus formulerer det: vær fullkomne. På annet vis har han fremstilt det i saligprisningene. Hellighet og fullkommenhet er utenfor vår skaper-evne, men Helligånden kan formidle og danne det i oss. Derfor har apostlene sagt oss at vi skal være tempel for Helligånden. Dette realiseres gjennom aktivt samarbeide mellom Gud og mennesket. Om du vil bli fullkommen, selg alt du eier og følg meg, sier Kristus. Den som vil følge Ham, må forsake seg selv og ta sitt Kors opp.
Av dette er det klart at det å trede inn i et kloster ikke innebærer annet enn at en sier seg villig til å gå inn i den åndelige kamp for å nå målet med kristenlivet: hellighet og fullkommenhet. Det å være munk eller nonne er ikke i seg selv noen kvalitetsbetegnelse fremfor å leve i ekteskap. Å leve i kloster er å arbeide på sin sjels frelse ved Guds nåde.
Hensikten med kristenlivet som Kristi etterfølgelse, for å bli likedannet med Kristus og nå "aldersmålet for Kristi fylde", er det samme som å realisere frelsen i Kristus.
Dette dreier seg om en aktivitet, vekst og utvikling ved Guds nåde og kraft. Her er askese et nøkkelbegrep. Askese er et gresk ord som betyr øvelse. Og denne øvelse eller trening har både positive og negative aspekter. Det er en oppøvelse i det gode for å få styrke til å fordrive og motstå det onde. Denne virksomhet skjer gjennom intens og vedvarende bønn - ikke subjektiv bønn, med utgytelse av individuelle følelser og opplevelser, men åndelig bønn. Bønnen er her et reelt redskap for fellesskap med Gud og deltakelse i Guds kraft, og ikke bare en fremstilling av egne tanker, ønsker, følelser og opplevelser. Ved siden av bønn, er det faste som er det viktigste redskap.
Gjennom denne virksomheten har vi mulighet for å "komme til oss selv" lik den fortapte sønn. Dette er en prosess hvor vi i stadig større grad åpenbares som Guds barn i Kristi lignelse.
Det monastiske liv som askese og forsakelse er aktivitet. Vi kan kalle det en åndelig frigjørings-prosess hvor vi aktivt arbeider sammen med Guds nådes kraft for å bli befridd fra det onde, alle laster og lidenskaper, alle bindinger til "denne verden" og det som er forgjengelig. Men det er også i høyeste grad en kreativ prosess, hvor en ved Guds nåde arbeider på seg selv, på å gjenskape seg selv etter Skaperens bilde og lignelse, slik vi har fått det åpenbart i Kristus, i hvem vi er Guds barn og arvinger.
Er da klosteret fullstendig isolasjon fra verden og samfunnet med dets mennesker utenfor? Nei, det er det slett ikke! Det er en avstandstaken til de sosiale og politiske og økonomiske ordninger utenfor, en avstandstaken til et samfunn som forsøker å sikre sin eksistens på egen premisser og ikke i Gud, det er et farvel til individuelt liv i et samfunn som bygger på selvhevdelse, egoisme og alles kamp mot alle. men det er ikke noen isolasjon. Man må skille klart mellom Guds skaperverk, som opprinnelig var "såre godt", og "verden" som ligger i den ondes vold. Skaperverket er gjenstand for kjærlighet og omsorg, særlig fordi det vitner om Guds herlighet og storhet, mens "verden" er et begrep som omfatter alt det fordreide og ødelagte som truer skaperverket og mennesket. Klostrene har alltid omsorg for det som skjer ute i verden og søker stadig å bidra på positivt vis til det beste for dem utenfor. Enhver som kjenner kirkens historie og vår kulturhistorie kjenner til klostrene avgjørende betydning for utviklingen av vår kultur og humaniseringen av våre samfunn. Klostrene har vært særlig aktive i misjonering og forkynnelse, store områder har blitt kristnet fra enkelt-klostre.
Klostrene driver stundom viktige helsemessige og sosiale institusjoner og viktig opplysningsarbeide, men dette er sekundært i forhold til det religiøse. Kjærligheten til mennesker er avhengig av kjærligheten til Gud og ikke omvendt. Aktivitet utad er en funksjon av den kjærlighet som Gud fyller mennesket med gjennom den asketiske kamp i bønn og faste. Selvforsakelse er en betingelse for selvhengivelse.
Kirken er ikke først og fremst en organisasjon, og der ikke heller klostrene. Kirken er en organisme med mange viktige organer, og klosrene er blitt kalt Kirkens lunger. Klostrene innehar således vitale funksjoner i Kirkens legeme. Her foregår der kontinuerlig og intensiv bønn, ikke bare for dem som bor der, men for hele Kirken og hele verden utenfor. Klostrene er steder hvor mennesker søker for å få åndelig råd og helbredelse, her søker man sjelesorg og trøst, her søker man inspirasjon. Klostrene er konkrete vitnesbyrd om troens realitet, at kristentroen ikke bare er vakre fortellinger og myter, eller tørre dogmer og læresetninger, men at det er virkelighet som kan tas på alvor og bli bestemmende i radikal form for hele menneskets liv. Klostrene er dermed også en balanserende faktor overfor et kristent samfunn som alltid står i fare for å bli altfor borgerliggjort, altfor sekularisert. Dette er en utfordring som ikke konstruereres av klostrene, ikke heller en bevisst protest mot det kristne samfunn generelt, men som er en naturlig konsekvens av klosterets blotte eksistens i kontrast til "verden". I klostrene finner vi en levende og naturlig eskatologisk virkelighetsoppfatning: Vi har ikke her noe blivende sted, vi har vårt borgerskap i himmelen, hvor vår Herre Jesus Kristus har beredt oss rum, og dermed blir alle troende minnet om dette virkelighetsperspektivet. Dette igjen forteller oss at klosterlivet ikke er noen virkelighetsflukt, men tvert imot er et oppgjør med alle falske forestillinger om livet i denne verden, forestillinger vi gjør oss for å holde sannheten om vårt liv på avstand. Klosterlivet er nettopp en aktiv søken etter virkeligheten, gjennom fellesskap med Ham som er den eneste sanne virkelighet, Gud selv. Alle tings opphav og fullender.
Fra tidsskriftet ”Tabor” nr. 5 1998
Hl. Trifon Skita
<>
Hl. Trifon av Petsjenga
Den hellige Trifon og skoltefolkets kristning Skoltefolkets kristning er kanskje den minst kjente del av Norges kristning. Riktignok bor det i dag svært få skolter i Norge, men i tidligere tider var det en betraktelig del av skoltene som hadde faste bruks og bo-områder i Finnmark. En faktor som kan ha betydning for den manglende interesse for skoltenes kristning, er at denne misjon ikke kom fra Norge, men fra Russland, og at en derfor betrakter det som uten interesse for norsk misjonshistorie. Likevel er det faktum at skoltene og den ortodokse kristendom i lengre tid var med på å sette preg på øst-Finnmarks kultur og historie.
Det historiske og dokumentariske materialet for denne misjon er ganske sparsomt, de historiske innesmerker enda færre. Likevel finnes nok til å danne et bilde av dette. Skoltefolkets kristning skjedde i to "omganger", dog stort sett på 1500-tallet. Vi kjenner kun få sikre navn i denne prosessen, årstallene er mindre sikre. Men selve måten det skjedde på er enkel å danne seg et bilde av, ettersom denne misjonen fulgte det samme mønster som resten av den store misjonsbølgen den kun var en liten del av.
Året 1480 er viktig i russisk historie, det var da russerne endelig kastet av seg det 240-årige okkupasjonsåket. Siden 1240 hadde mongolene vært herrer med mer eller mindre reell kontroll over Russland. Perioden etter 1480 kan betegnes som det nasjonale Russlands kulturelle og historiske og politiske, såvel som religiøse glansperiode. Men dette skjedde ikke over natten, det var godt forberedt gjennom i løpet av hundre år siden 1380 da russerhæren under ledelse av moskva-fyrsten Dmitrij Donskoj vant den avgjørende seier over mongol-khanen på Kulikovo-sletten.
Hl. Tikon
Denne seier betydde ikke bare begynnelsen på Russlands gjenreisning eller gjenfødelse, men også begynnelsen på et nytt Russland,et Russland som var modent for selvstendig utvikling på egne premisser. Moskva overtok som sentrum etter Kiev, som tidligere hadde vært det kulturelle og politiske sentrum. Kiev med sin gullalder i etter-bysantinismens tegn var en forgangen epoke.
Dette kulturelt og kirkelig selvstendige Russland rundt Moskva var også et resultat av kirkelig virksomhet. Her var det metropolitten Aleksej (+1378) og munken Sergej av Radonesh (+1392) viktige aktører. Og den "bevegelse" som hl.Sergij begynte gjennom grunnleggelsen av sitt kloster i Radonesh (senere kalt Sergiev Possad, under kommunisttiden også Zagorsk) skulle bli bestemmende for hele Russlands utvikling. Det var en utvikling båret på kirkelige vinger, like meget som på sekulær-politiske.
Hellige Sergej startet en monastisk bølge i ånden fra den egyptiske ørken, og bare i hans levetid grunnla hans disipler mer enn 50 klostre, og etter hans død enda 50 nye. Disse klostre ble grunnlagt som kristne fellesskap på øde steder. Liksom munkene søkte ut i ørkenen i Egypt, søkte man også ødemarken i Russland. Denne "bevegelse" bredte seg mot nord, nord-øst og nord-vest for Moskva. Her ble klostre grunnlagt som snart ble store og mektige samfunnsfaktorer: Ferapontovo, Beloozersk, Konevits, Kirillov, Svir.... Ja, så langt nord som til Kvitesjøen ble det bygget et befestet kloster på Solovki-øyene. Og dette området som før hadde vært så godt som øde skog, myr og marsk.land, det ble nå "befolket" av munker. "Nordens Thebaid" ble det senere kalt, med assosiasjoner til det egyptiske Thebaid. Og etter munkene fulgte vanlige mennesker som bosatte seg i nærheten av klostrene, det dannet seg små sivile samfunn rundt de monastiske samfunnene. Slik skjedde en gradvis sivilisering og kolonisering av dette "ingenmannsland". Etter hvert ble disse områdene inkorporert i den russiske stats apparat.
Ved siden av Moskva fantes et annet sterkt og selvstendig senter lenger mot vest, Novgorod, russernes port mot vest. Mongolene hadde aldri lykkes i å underlegge seg den bystaten, slik at den hadde utviklet en blomstrende kultur og fremfor alt handelsliv før den i 1470-årene ble forenet med Moskva-riket. En del av grunnlaget for Novgorods rikdom var handel med peløs og fisk og andre produkter av fangst og fiske ved Ishavet.
I: Den første misjonen blant de "russiske" samene skjedde sannsynligvis fra Solovjets-klosteret, det vil si, blant den østlige del av samene, de som oftest kalles for "kandalaks-samene" etter stedet Kandalaks ved Kvitesjøen. Dette området lå således i nærmeste omkrets av "Kristi Forklarings kloster" på Solovki-øyene som ble grunnlagt av Sosima og Savvatij i 1429. Noe sikkert og detaljert om kristendommens utbredelse i dette området i første tiden har vi ikke, men i 1526 finnes i krønikene en rapport om en delegasjon som kom til storfyrst Vasilij Ivanovitsh med bønn om å få vigslet kirker, få prester som kunne døpe og forrette gudstjenester. Anmodningen ble sendt videre til erkebiskop Makarij i Novgorod, som sendte en prest og diakon for å vie en kirke (til ære for Johannes Døperens fødsel) og som døpte et stort antall samer. Hvem som hadde omvendt dem til, kristendommen, er ukjent, men det kan neppe være tvil om at det var folk fra Solovets-klosteret.
II: I motsetning til denne gruppe samer ("Kandalaks-samene") som allerede i lengre tid hadde blitt forberedt til å motta den kristne tro, og som hadde blitt kjent med den siviliserte kultur, levde det lenger mor nord-vest en annen gruppe som ble kalt "Kola-samer", og de hadde kun lite kjennskap til den kristne religion og kultur. Deres kjennskap til kristendommen hadde de kun fått gjennom russiske handels- og fangstfolk som i visse perioder eller sesonger kom så langt nord-vest. Og det er disse samene som interesserer oss her, for det var dem Trifon arbeidet blant, og det var de som delvis bodde i det området som etter grenseoppgangen i 1826 skulle bli norsk land. Og det er misjonen blant disse vi videre skal konsentrere oss om.
Det var ikke noen klar grense mellom "Kola-samene" og "Kandalaks-samene", og kristningen av de sistnevnte hadde nok også ringvirkninger for en del av Kola-samene. Den første vi kjenner til som virket blant Kola-samene var en prest-munk (senere arkimandrit) ved navn Feodorit. Han var fra Rostov. Han var munk i Solovets-klosteret og hadde lært seg lokalbefolkningens språk, oversatt enkelte bønner o.l. Han arbeidet blant den Kola-befolkningen som bodde lengst i syd-øst. Ifølge overlevering knyttet til et stedsnavn skal han ha døpt omtrent to tusen mennesker på en gang. Men det er hl.Trifon av Petshenga og hans arbeide som har størst betydning for Kola-befolkningens kristning.
Ubestridelige historiske opplysninger om hl. Trifon er meget sparsomme, hvilket sannsynligvis kommer av at han stammet fra en beskjeden prestefamilie og at hans arbeide syntes ganske ubetydelig i forhold til det store russiske rikes oppblomstring på den tiden. Men mange opplysninger kan hentes fra "legenden" om ham, som vi ikke er uten betydning selv om de ennå ikke er bekreftet arkeologisk eller på annet vitenskapelig vis.
Mitrofan, som skal ha vært Trifons dåps-navn, ble født i en prestefamilie i den lille byen Torzhek i Novgorod-området omkring 1495. Som de fleste fikk han ikke noen skolegang, det hadde ikke en småby-prest anledning til å gi sin sønn, men han lærte å lese og skrive av sin far og hjelp ham senere i kirken som oppleser og sanger. Det fortelles at det var en tekst fra morgengudstjenesten som gav inntrykk på ham og som inspirerte ham til å søke mot det monastiske liv. - I Novgorod hadde han alle muligheter til å høre handels- og fangstfolkenes beretninger om det ugjestmilde og farlige landet ved Ishavskysten og om de "ville" menneskene som bodde der. Ifølge legenden fikk han en åpenbaring hvor Kristus befaler ham å reise opp til dette " hungrende og vansmektende land" for å forkynne evangeliet. - Han reiste dit mens han ennå var forholdsvis ung. Som mange andre, reiste han helt på eget initiativ, uten noen som helst misjons-organisasjon i ryggen, ikke utsendt av noen. - Vi må kunne regne med at han har reist sammen med en gruppe handels- eller fangst-folk. Han gjorde seg kjent med forholdene der mens han sannsynligvis arbeidet for en handelsmann, men i stedet for å reise tilbake til Novgorod sammen med ekspedisjonen, forble han der oppe i nord. Han lærte seg etter hvert noe av språket og begynte å forkunne kristentroen.... Det må ha vært i begynnelsen av 1520-årene han reiste dit, for i 1524 har han bygget sin egen tømmerkoie i nærheten av Petshenga-elven.
Hans forkynnervirksomhet bar tydeligvis frukter etter en tid, for i 1532 kom en delegasjon til erkebiskop Makarij i Novgorod for å be om antimins (nødvendig alterklede med innsydd relikvie) for Nattverdsfeiring og prester som kunne innvie kirke og døpe folk. Denne erkebiskop Makarij var en av tidens lærde menn, han hadde interesse for misjon og hadde tidligere hjulpet misjonærer. Også nå viste han sin velvilje. - Leder for denne delegasjonen skal ha vært Mitrofan. Med seg tilbake hadde delegasjonen et brev med erkebiskopens velsignelse til misdjonsvirksomheten, materialer og tømmermenn til å bygge kirke. I Kola (byen som nevnes allerede år 1264) var der en kirke, men det var meget langt borte. En kirke ble bygget ved Petshenga-elven til ære for "Den Hellige Treenighet", men den ble ikke innviet før i 1533 da presten Ilia kom fra Kola for å døpe de av samene som tok den kristne tro. Samtidig viet han Mitrofan til munk med navnet Trifon.
Trifon fortsatte sitt misjonsarbeide også som munk. Dermed føyer han seg inn i den lange rekken av menn som kombinerte monastisk liv med forkynnergjerningen. - Det fortelles at han flere ganger kom i "klammeri" med samene, at han ble forfulgt, forsøkt jaget bort og endog forsøkt drept. Nå var disse samene et godlynt, fredsælt og åpnet folkeferd uten noen spesiell religiøs ideologi, så det var neppe den vanlige samebefolkningen som gjorde dette, men muligens deres "shamaner". Dette var deres "presteskap" de religiøst innviede som stod for ofringer, spådommer og i det hele tatt var en slags "mellommenn" mellom ådene og menneskene. Deres posisjon ble jo truet av den nye tro.
Den ortodokse tradisjon har i prinsippet et positivt syn på skaperverket, på verden og menneskene med deres kultur og liv. Det ikke-kristne og sekulære skal ikke forkastes. "Verden" ligger riktignok i ondskap, men det er menneskenes "verden", forvrengt og formørket, de politiske, økonomiske og kulturelle strukturer. Verden som Guds skaperverk er i utgangspunktet god. Den er skadet av djevelen, men skal erobres tilbake til Gud. Slik er det og med menneskenes kultur og liv: det har potensialer i seg som kan forløses og forvandles. Det er også den prinsippielle rettesnor for ortodoks kristen misjon. Ikke forkaste de fremmede kulturer, men forvandle dem ved troen på den sanne Gud. Derfor er det på sin plass å nevne at de russiske misjonærer ikke så lett forvekslet kristen misjon med nasjonal-kulturell "imperialisme". Russland var en stat med mange kulturer, språk og historier og folkegrupper. Misjonærene hadde respekt for den nye, lokale kultur de kom i kontakt med. Språket ble studert, gitt alfabet og gramatikk, tekster ble oversatt og gudstjenester delvis forrettet på det lokale språk - så langt evner og muligheter rakk. Slik var det også for samenes vedkommende, om enn i det små. Deres språk og kultur ble ikke betraktet som mindreverdig, men ble tilført nye impulser og utviklet.
I 1530-årene begynte det å danne seg et lite broderskap rundt Trifon, et kloster i sin spede begynnelse. Trifon og hans feller bodde i nærheten av Treenighets-kirken ved Petshenga-elven, hvor Treenighets-klosteret senere oppstod. Betydning for klosterets dannelse fikk en langvarig hungersnød som herjet nord-Russland en 7-8 års tid, på slutten av 50-årene og begynnelsen av 60-årene. Trifon begav seg sammen med en del av folkene sine og Feodorit fra Solovki sydover i det egentlige Russland for å samle matvarer til den sultende befolkningen. Kanskje var dette først og fremst russiske kolonister og handelsfolk som var avhengige av mat fra jordbruk og husdyrhold, mens samene jo livnærte seg av fiske og reinsdrift. Befolkningen var vel nå så sammenvevet at matmangelen også berørte samene. I flere år vandret de fra by til by og andre steder hvor det var noe å hente. Varene sender de tilbake med folk fra følget, etter hvert som de fikk samlet store nok "sendinger". I 1556 kommer de til Moskva hvor de får treffe tsar Joann (Ivan) IV. - "den grusomme" - og hans sønn, tsarevitsh Fjodor. Tsar Joanns liv kan deles i tre perioder - frem til 1547, da han ble kronet som den første russiske tsar eller keiser, det er en "grusom" periode. Fra 1547 til 1560 kan betraktes som god og rolig periode med utvikling og vekst i fred og trygghet. Fra 1560 til hans død i 1584 var atter en "grusom" periode. Trifon og klosteret hans i Petshenga fikk kun kjenne Joann "den gode".
Resultatet av møtet med tsaren ble et "gavebrev" hvor klosteret får seg overdratt statens (kronens) skatter, avgifter og rettigheter i området hvor skoltesamene bodde. Klosteret fikk oppebære noe av statens funksjon på stedet. Inntektene skulle brukes til å bygge kirker, utsmykke dem og forrette gudstjenester, og befolkningen skulle bli undervist og "administrert". Hvorvidt brevet er ekte eller ikke er diskutert, og noen tilfredsstillende løsning på problemene som er knyttet til det, er ennå ikke funnet.
Trifon var en utrettelig kirkebygger, om enn hans kirker var ytterst beskjedne. I 1565 bygde han Boris og Glebs kirke ved Pasvik-elvens vestre bredd. Den ble skoltesamenes viktigste kirke. Den var en enkel tømmerbygning bestående av tre deler: forrum, kirkerum og alterrum. Denne gamle kirken stod helt opp i vårt århundre, da den brant ned i 1944. På slutten av forrige århundre ble det bygget en større og staseligere kirke ved siden av den opprinnelige, og denne nye kirken står fremdeles og er blitt resturert og tatt i bruk igjen for kun få år siden. Videre bygde han antakelig samme år det lille bedehuset eller kallet i til den hellige martyren Georgs ære i Neiden, og det er det eneste som fremdeles står igjen av det som hl. Trifon bygde.
Trifon, som ikke var prest, var aldri formelt leder av klosteret sitt, selv om han var dets åndelige fader. Senere trakk han seg tilbake i "ødemarken" syd for klosteret, hvor han bygde en liten hytte (kellia/celle) og et kapell til ære for Guds Moders Hensovelse. Her levde han i ensomhet og bønn og askese inntil sin død i 1583. Da var alle skoltesamene kristnet.
Klosteret i Petshenga var lite og ubetydelig i større sammenheng. Den hollanske handelsmann Simon von Salingen beretter at det i 1565 var 20 munker og 30 legbrødre i klosteret, som da ble ledet av prestmunken Gurij. Ytre sett lignet det nok mest på en stor bondegård eller en liten landsby med kirke. Ingen forsvarsverker kunne beskytte dem da den svensk-finske banden under ledelse av Pekka Vesainen på juledag 1589 angrep dem, brente ned hele klosteret og drepte de 116 menneskene som befant seg der. Et dokument fra kommandanten på Vardøhus med rapport om denne ulykken finnes i det norske Riksarkiv.
Ødeleggelsen av klosteret i 1589 tilintetgjorde så godt som alle dets ressurser. Klosterets egentlige eksistens strakk seg således kun fra 1556 til 1589, altså 33 år. Men klosteret ble ikke strøket av matrikkelen , og det ble forsøkt gjenopprettet noen ganger. En gang var i nærheten av Kola i 1619, og her bodde det 13 munker i 1701, men "opplysningstiden" hadde gjort sitt inntog i Russland under keiserinne Katarina II og Anna som ønsket å svekke kirken i forhold til staten. Og klostrene var kirkens forposter og det religiøse livs sentra. Derfor ble over en tredjedel (ca.450) av alle klostre i Russland stengt, deriblant også "Nye Kola.Petshenga-klosteret" i 1764. På stedet for det opprinnelige klosteret ble det reist en kirke til minne om hl. Trifon, og over hans grav ble det bygget en kirke til ære for "Kristi innbærelse i tempelet".
Slik var Petshenga-klosteret stort sett en branntomt fra 1589 og frem til 1880-årene, da det ble gjort forberedelser til å gjenreise det gamle klosteret. Det nye klosteret ble, liksom det gamle, noen tømmerhus rundt en kirke. I 1917 hadde klosteret 30 munker, og det eksisterte til 1939 da vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland endte med at Finland måtte avstå bl.a. denne del av sitt territorium til Sovjetunionen. Klosteret ble flyttet og i praksis nedlagt. Den siste munken, fader Akakij, døde 110 år gammel i 1984.
For Russland som stat var klosteret av ringe betydning. De få år det faktisk eksisterte på 1500-tallet var en periode uten politiske hendelser hvor det var innblandet. Det lå i et område som naturlig ble regnet som Russlands interesseområde - på tross av svenskenes forsøk på utvidelse av sine grenser -og da grensen mellom Russland og Danmark-Norge ble trukket i 1826, eksisterte klosteret ikke. Derimot hadde klosteret stor betydning for skoltesamene. Klosteret var et identitets-bærende sted for dette folk. Hellige Trifon kalles "lappenes opplyser (apostel)" og er nært knyttet til deres historie og kulturelle identitet. 15.desember pleide skoltene å samle seg i Petshengaklosteret for å feire hans minne med gudstjenester og andre festligheter som kappkjøring med reinsdyr.
I Finland bor det omtrent 500 ortodokse skolter, hovedsakelig i Sevättijäervi og Ivalo og Nällime, mens det i Norge kun bor en "håndfull". Og på tross av at de norske og finske skoltesamene er en forsvinnende liten gruppe ortodokse kristne innelukket i et overveiende protestantisk område, har de bevart sin kulturelle identitet. Iherdige forsøk ble gjort både fra finske og norsk lutheranere for å omvende dem til protestantismen. I Finland har det ikke gitt nevneverdige resultater, mens det lille skoltesamiske samfunnet i det norske Neiden religiøst sett bukket under - nesten. Den siste ortodokse Neidenboer var skolten Jogar Mikkelsen, ellers hadde alle andre på forskjellig vis blitt innelemmet i den norske statskirke.
Dette har spesiell betydning som det eneste som står igjen av det som hl.Trifon bygde. Etter at Boris og Glebs Kirke brente i 1944. Det har også spesiell betydning som Nord-Norges eldste trebygning og som det eneste ortodokse gudshus her i landet som er bygget som sådant. Kapellet er jo svært beskjedent, både i størrelse og utseende. Det ligger på en liten høyde ved Neiden-elven, nedenfor Skolte-fossen og Trifons-kulpen, som var det gamle dåpsstedet ifølge tradisjonen. Rundt kapellet er det gravplass med et par gamle kors, et lite "klokketårn" er satt opp på ved kapellets ene side, og et tradisjonelt gravmonument i tømmer er reist på dets andre side. Rundt gravplassen er det et pinnegjerde. Nedenfor brer skolte-jordet seg med noen få gamle huser, restene av skoltebyen.
St.Georgs kapell, som altså ifølge tradisjonen er bygget av hl.Trifon i 1565 er en liten og lav tømmerbygning som bærer preg av anseelig elde. Det er kun ca.10 kvadratmeter, og litt over 2 meter høyt under møneåsen. På mønet kneiser et stort og solid russisk kors. Utvendig har nok bygningen en egen karakter, men når man kommer inn blir en forundret over virkningen fra lyset som siver inn gjennom en liten glugge til høyre og når en vent seg til det svake lyset blir en enda mer forundret over de mange og store og vakre ikonene. Bakveggen har en slags ikonostas fra 1870 med store ikoner innerammet i nyklassisk, hvitt, gull og blått. På veggene henger store festdags-ikoner. De fleste fra 1500-1600 tallet, og har nok ikke opprinnelig hørt til her. De kommer nok fra en større og viktigere kirke som kanskje har modernisert sitt interiør etter tiden smak, og fant disse gamle uten verdi. De er nå resaurete og i god skikk. En gammel lysestake henger ned foran ikonstasen og to lysestaker står på gulvet. Her er også satt inn alter og annet liturgisk utstyr.
Kapellet er ikke bygget til liturgisk gudstjeneste, men nok som bedehus og gravkapell. Under liturgiene som nå forrettes står "menigheten" utenfor, og om været tillater det, flyttes alteret utenfor og hele gudstjenesten foregår foran kapellet.
Det er også tradisjon å forrette vannvielse etter liturgien. Det skjer nede ved elven, på et område som kalles Kvitberget. Og til slutt forrettes minnegudstjeneste for de døde som ligger på gravplassen der.
På norsk territorium finnes også en annen helligdom med tilknytning til hl.Trifon. Ved Elvenes går det en hule inn i fjellet ved fjorden. Her var det vanlig at skoltene gikk inn for å be litt før de dro ut på fiske. Den er ca.2 m. høy, 2 m. bred og 2,5 m. dyp. Her skal Trifon ha blitt reddet da shamanene jaget ham og ville ham til livs. Siden har den blitt betraktet som en helligdom. I gammel tid fantes det noe kirkelig utstyr her, bl.a. et ikon av Guds Moder. I forbindelse med besøk av russisk storfyste her i 1870 ble hulen pusset opp og en "altertavle" ble tattinn her, hvor det nevnte ikonet ble anbragt. Intet av det er bevart til vår tid, men i forbindelse med opprettelsen av St.Georgs kirkeforening i 1993 i Neiden, ble også tradisjonen i forbindelse med Trifons-hulen gjenopptatt. Her ble anbragt et ikon og det ble forrettet andakt her.
Året 1965 ble et innledende vendepunkt. Det var 400-årsjubileum for kapellet i Neiden, og det ble behørig markert. Det var fra Finland, hvor de fleste skoltene bor, at initiativet kom. Og i samarbeid med Sør-Varanger Museum ble det organisert pilegrimstur til Neiden fra Finland. Gudstjeneste ble forrettet ved kapellet. Det var første gang siden begynnelsen av århundredet. Det var en merkedag. Siden ble det tradisjon at de finske skoltene kom på pilegrimstur til Neiden hver sommer og forrettet gudstjeneste.
Men ikke heller de norske skoltenes historie var slutt. For i 1993 ble sønnene til Jogar atter innlemmet i sine fedres kirke, og med dem har det senere kommet flere. Rundt st.Georgs kapell i Neiden er det opprettet en "kirkeforening" som filial av hl.Nikolai ortodokse menighet i Oslo. Den lokale kirkeforening har nå hånd om kapellet og organiseringen av gudstjenester der. De årlige gudstjenester forrettes nå av presteskapet for hl.Nikolai menighet i Oslo som kapellet og kirkeforeningen hører inn under, og pilegrimsferdene fra Finland har blitt utøket med grupper også fra Russland. St.Georgs kapell har fått nytt liv og har blitt et møtested for skolter og andre fra Norge, Russland og Finland. Hl.Trifons arbeide har ikke endt som museum, men har liv i seg også for fremtiden.
f. Johannes
<>
Hellige Siluan av Athos, Hellas, fra Russland (+1938)
24 september
I forbindelse med 1000-års jubileet for Russlands dåp, i 1988, kanoniserte patriarken av Konstantinopel fader Siluan av Athos, 50 år etter hans død.
Hvem var denne munken, som levde så nærme oss i tid, og som så mange kristne i vår tid har lukket inn i sitt hjerte, denne mann som Gud har gitt oss som forbilde? Hvem er denne helgen, som i kanoniseringen kalles for ”en apostolisk og profetisk lærer for det kristne folk”? Må Gud la oss lære å kjenne bedre denne ”forkynner av den guddommelige kjærligheten”.
En ung russisk bonde
Semen Ivanovitsh Antonov ble født i 1866 i en bondefamilie i Tambov guvernementet, ca 500 km syd-øst for Moskva. I ungdommen var han særlig påvirket av sin fromme far, som han omtaler mange ganger i sine skrifter. ”Jeg har ikke nådd opp til min fars mål. Han var en ulærd analfabet, og fremsa endog ”Fader vår” feilaktig, men han var en vis og saktmodig mann”.
Semen gikk på skole kun to vintre, ettersom han måtte hjelpe faren i jordbruket. Han vokste opp til å bli en høy og staut ung mann med stor fysisk styrke. Som nittenåring tenkte han allerede på klosterlivet, men faren tillot ham ikke å begi seg til Kiev-Huleklosteret før han hadde gjort ferdig militærtjenesten. Denne hans første dragning gikk etter hvert i glemmeboken, sammen med hans inderlige bønner. Han kom sammen med jevnaldrende, begynte å drikke vodka, hengav seg til trekkspill-musikk og ble forelsket i en pike. En gang Semen hadde vært sammen med henne, sa faren stillferdig til ham neste morgen: ”Kjære sønn, hvor var du i går, jeg følte smerte i mitt hjerte”. Disse stillferdige ordene satte seg fast i Semens sjel.
Hans uvanlige muskelkraft ble årsak til hans største synd, som han også gjorde særlig bort for. En dag etter en festmiddag, begynte landsbyens skomaker å erte seg innpå Semen, og Semen slo til ham i brystet så hardt, at denne falt rett i bakken og ble liggende lenge der. Semen trodde han hadde slått ham i hjel. Det gikk en halvtime før skomakeren ble i stand til å reise seg, og han ble liggende sjuk et par måneder.
Men Gud kalte Semen en gang til. Etter en tid i utukt slumret han inn og i den lette søvnen så han at en orm trengte seg inn i ham gjennom munnen. Han merket at han stivnet til og våknet. Han hørte en røst som var uvanlig vennlig og skjønn: ”Du svelget en orm i søvne og føler deg helt vemmelig; like motbydelig er det for meg å se hva du gjør.” Staretsen var fast overbevist om at det var Gudfødersken selv som talte, og han mente at det var sin egen urenhet som gjorde at han ikke fikk se henne. Like til sin siste dag takket han Guds Mor . ”Nå ser jeg hvor stor medynk Herren og Hans Mor har med oss. Tenk det, Guds Mor kom fra himmelen for å bringe meg til fornuft – en ung mann som levde i synd.
Følgen av denne andre kallelse fra Gud ble at han helt endret sitt liv fra grunnen av og gjorde bot for sin syndige fortid. Beslutningen om å gå i kloster etter militærtjenesten kom tilbake med forsterket kraft.
Militærtjenesten sin avtjente han i Petersburg, og et tilfelle viser hva slags innstilling han hadde den tiden. En gang før en høytid begav han seg sammen med tre andre soldater til et skjenkested, kameratene førte en livlig samtale, mens han var stille. En av kameratene spurte hva han tenkte på, og han svarte: ”Vi lytter til musikk og fester, mens det på Athos nå er vigilie, og de vil be hele natten gjennom, hvem vil vel kunne gi det beste svar på Den ytterste dom, de eller vi?”
Etter militærtjenesten i garden, reiste han til fader Johannes av Kronstadt for å be om hans velsignelse til å begi seg til Det hellige fjell.
I hl. Panteleimon-klosteret på Athos.
Semen var 26 år da han i 1892 kom til det russiske Panteleimon-klosteret. På den tiden var det omtrent 2000 munker der, og det var det største av de 20 athos-klostrene. Den nyankomne novisen ble raskt grepet av gleden over å ha kommet til denne frelsens havn, men mistet sin botferdige innstilling. Han ble utsatt for fristelser, særlig ønsket om å vende tilbake til ”verden” og heller gifte seg. Da han kom til seg selv, bestemte han seg for endelig ”å dø her for mine synder”.
Ifølge ortodoks monastisk tradisjon tok han fatt på sitt munkeliv med å øve seg i å påkalle Jesu navn: ”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg en synder”. Han ba inderlig av hele sin sjel, ettersom han befant seg i en dyp sjelelig kamp. Etter tre uker mottok han en kveld den uavlatelige bønnens gave i det han ba fremfor Guds Mors ikon. Fra da av begynte bønnen å virke i hans sjel både dag og natt. Men broder Simeon skjønte langt fra hvor sjelden denne gaven var, som han hadde mottatt. Han fikk arbeid på klosterets mølle, hvor han daglig måtte slepe og bære store sekker med mel. Han ba mye, men så snek hovmodstanker og stolthet seg inn i ham. ”Du lever et hellig liv, du har angret dine synder og fått tilgivelse, du ber uavlatelig og du utfører det arbeide du er satt til.” En smertefull kamp oppstod så i hans hjerte, og den varte i hele 15 år. Det kom demoner til ham og han begynte å snakke med dem. Selv om han fremdeles ba med stor iver og levde i askese, så bare tiltok disse demoniske angrepene. Han slumret en 15-20 minutter sittende på en taburett, og i det hele sov han kun et par timer i løpet av døgnet, og han levde i stor forsakelse.
Denne kampen varte ved mange måneder, de sjelelige krefter og motet begynte å svinne for novisen. En gang på ettermiddagen falt han i den dypeste fortvilelse og tenkte: ”Jeg er ikke i stand til å be til Gud.” Omtrent en time var hans sjel nedsunket i dette helvetes mørke med kamp og mismot. Samme dagen så han under aftengudstjenesten den levende Kristus, og hele hans vesen ble som fylt av nådens ild fra Helligånden.
Denne hendelsen ble svært viktig i Simeons liv. Han merket den guddommelige kjærlighetens uendelige sødme og hans forstand ble grepet av betraktningen av tingene bakenfor all form og forstand. Hellige Siluan ble vitne til den guddommelige kjærligheten, og påstod stadig senere i sine skrifter at det var i Helligånden han så Gud og erkjente Herren.
Etter dette synet og fornemmelsen av sin egen oppstandelse, levde den unge Simeon i stor glede. Men fornemmelsen av nåden svant gradvis, selv om han aldri endret sitt asketiske liv.
Han merket savnet av nåden og at Herren fjernet seg fra ham. Dette vitnet han om i ”Adams klage”. I dypet av sin hjelpeløshet søkte han svar. Den staretsen som han rådførte seg med forklarte at selv om han ba uavlatelig, var han ikke i stand til å verne sitt sinn mot alle fantasier. Men han skjulte ikke sin undring over den unge novisens åndelige modenhet.
Kamp for å bevare nåden
Han som i 1896 30 år gammel ble munken Siluan starter på en åndelig kamp for å atter å finne igjen den tapte nåde. Han tar på seg en hard kamp med tankene, særlig med hovmodet som oppstod på grunn av staretsens undring. Gjennom erfaring med denne indre edruelighet blir han et fremtredende vitne om den ortodokse monastiske kampens egentlige vesen.
Han får erfare stadige svingninger og endringer i den åndelige tilstand, snart fornemmelsen av nåden og snart dens fravær. Men disse forskjellige tilstander lar ham vinne erfaring med årvåkenhet og åndelig edruelighet, for deretter å oppnå en sann åndelig forstand og dømmekraft om nådens virke. Slik lærer han seg å kjenne og erhverve nåden og årsaken til at den kan gå tapt. I anstrengelsen for å oppnå ren bønn blir kampen med demonene fornyet. En natt da demonene hindret ham i å be, bønnfaller han Herren om å få vite va han skal gjøre, og får svaret: ”De stolte blir alltid plaget av demoner”. På spørsmålet om hva han må gjøre for å gjøre sjelen ydmyk, hører han dette svaret i sitt hjerte: ”Hold ditt sinn i helvete og fortvil ikke”. På den måten viste Herren ham selv veien til den rene bønn.
Denne samtale fant sted 15 år etter at Herren viste seg for ham. Den er en svært viktig hendelse i fader Siluans liv. Da ble det klart hva som var den virkelige årsaken til at han hadde mistet nåden. Hans sjel hadde ikke styrke til å bære denne store gaven, og ble hovmodig. ”Hold ditt sinn i helvete”, i bitter erkjennelse av sin synd får han mulighet til å bekjempe hovmodet
”Fortvil ikke”, ettersom selvforsakelse i seg selv ved troen fører til frelse og oppstandelse med Kristus. Samtidig lærte han av tilværelsen at stolthet er dødens frø, hovedårsaken til at vi fjerner oss fra Gud, han erkjente av erfaring at Kristi saktmod er uten ende og uadskillelig fra Hans kjærlighet. Han forstod at all asketens anstrengelse må være rettet mot å oppnå Kristi saktmodighet Selv om han ikke lenger merket den uutholdelige fornemmelsen av å ha tapt nåden, måtte hellige Siluan kjempe seg gjennom enda 15 år for å jage bort alt det som hindret hjertet i å holde fast på nåden.
Erfaringen med bønn, og hl. Siluans lære
Denne nye oppdagelsen av og fordypelsen i erkjennelsen av Gud følges av tilsvarende endring i hl. Siluans bønn, denne dreier seg stadig mer om hele verden og ”hele Adam”. Ettersom han av erfaring hadde blitt kjent med den guddommelige kjærlighetens sødme, fornam han en sterk smerte for de mennesker som ikke kjenner Gud, og ber: ”Jeg ber Deg, miskunnelige Herre la alle jordens folk få kjenne Deg gjennom Din Hellige Ånd”. Dypt rotfestet i de hellige fedrenes overlevering som hl. Siluan var, stod han alltid fast på at det er Helligånden som leder oss til gudserkjennelse. Samtidig erkjenner han i sitt hjertes dyp at hele menneskeslekten er ett og han bærer hele menneskehetens liv frem for Gud i bønn: ”Vår bror – det er vårt eget liv”.
Et hovedtrekk i hl. Siluans lære var dens sammenheng med hans kosmiske bønn for hele skaperverket og hele menneskeslekten, og det er grunnlaget for hans bønn for sine fiender. Arkimandritt Sofronij skriver: ”Hele hans livs viktigste vitnesbyrd ligger i at kjærlighet til fiendene er helt nødvendig for å trenge inn i Guds hemmeligheter. Han var helt bestemt i sin påstand om at den som ikke vil elske sine fiender, er utenfor Gud, og kjenner ikke Gud.
Starets Siluan ble viet til det store skema i 1911. Så ble han utnevnt til økonom for klosteret, og hadde ansvar for omtrent 200 arbeidere. Ansvaret tynget ham ikke mer enn at han kunne fortsette sin bønnevirksomhet, tvert om nådde han til den øverste hellighet.
24 september 1938 sovnet han stille inn.
Starets Siluan levde i det skjulte for dem som omgav ham, og han åpnet seg kun for noen få. Bare like før slutten av sitt liv skrev han litt, hvor han lar lyset stråle fra dypet av sitt forhold til Gud, og han gjør dette med de aller enkleste formuleringer. Men da hans disippel, fader Sofronij i salig minne, utgav dem, møtte de stor oppmerksomhet og ble høyt verdsatt av mange søkende mennesker. Vi takker Gud for at Han har gitt oss hl. Siluan, hvis innflytelse brer seg over hele den verden som han ba så inderlig for.
Nonnen Feodora.
* * *
I boken av arkimandritt Sofronij:
Den helige Starets Siluan
Her er hans liv fortalt og hans skrifter gjengitt.
Boken er oversatt til svensk og utgitt av
Artos bokförlag 1994 (493 sider)
KIRKELIG BOKLADE i Bergen skaffer boken. Boken er også til salgs i kirken.
<>
Den Hellige Gregorios av Nyssa - En kristen filosof (+395)
10 januar
Av Ulvhild Fauskanger, Bergen
Det fjerde århundre er blitt kalt selve gullalderen i kirkens og kristendommens historie. Aldri før hadde den teologiske erkjennelsen nådd slike høyder, og aldri før hadde kirken eid menn av en slik åndelig og intellektuell kapasitet som de som dominerte den teologiske debatten i denne epoken. Diskusjonen rundt treenighetsspørsmålet og kampen mot arianismen var de sentrale utfordringene, og blant dem som spilte de mest avgjørende rollene i disse debattene, var den hellige Gregorios av Nyssa, Basilios den stores yngre bror og den tredje i rekken av de kappadokiske fedre. I likhet med de to andre var også Gregorios en betydelig teolog og forfatter, og han var likeledes en av arianismens fremste motstandere.
Gregorios ble født rundt 335, sannsynligvis i Kappadokia, hvor han vokste opp. Liksom den eldre broren fikk også han en solid utdannelse med inngående studier av både kristne og klassiske skrifter. Dette finner vi spor av i hele hans forfatterskap, hvor hans suverene bruk av klassiske retoriske virkemidler, samt hans kjennskap til klassisk filosofi, vitner om en mann av stor lærdom og betydelig tankekraft.
Ble retor
I motsetning til Basilios valgte Gregorios imidlertid en verdslig løpebane i utgangspunktet, og etterfullendelsen av sine studier, ble han retor, en betegnelse som omtrentlig tilsvarer vår "advokat".
Han giftet seg også, og slo seg ned på sitt landgods Vanosa ved elven Halys i Lilleasia. Dog begynte han imidlertid å virke som prest i denne perioden, mens hans hustru, Theosebeia, ennå var i live, og etter hennes død ble han valgt til biskop i den lille byen Nyssa i Kappadokia. Det var hans bror Basilios som var primus motor i dette, og hensikten var å styrke fronten mot arianerne.
Å besette bispeseter med sine egne tilhengere var en viktig måte å styrke sin posisjon overfor motparten.
Det å være biskop var imidlertid ikke noen uproblematisk tilværelse. Dette embetet innebar langt mer enn bare kirkelige oppgaver, noe som også Basilios' brev vitner om. I tillegg til de administrative plikter skulle en sterk biskop også tale folkets sak overfor myndighetene og opptre som noe bortimot folketribun.
Fordrevet
Det verste var imidlertid presset fra arianerne, som gjorde Gregorios' stilling stadig mer uholdbar. Under den arianske keiser Valens ble han i 376 fordrevet fra sitt bispedømme, og han tilbragte noen år i eksil. Men forvisningen tok slutt, og Gregorios vendte tilbake til Nyssa, hvor han skjøttet sin bispegjerning med stor omhu til sin død i 395.
Etter sin tilbakekomst sto han fram som forgrunnsfigur i den samtidige teologiske debatt, hvor han snart markerte seg som en av treenighetslærens ivrigste forkjempere. Gregorios understreket særlig det likeverdige forhold mellom de tre personene i Den hellige treenighet, samtidig som han fremhevet forskjellene i deres personlige kjennetegn. Mens Faderen er uten begynnelse og har sin opprinnelse i seg selv, har Sønnen sitt opphav i Faderen, av Hvem Han er født "før alle tider". Ånden har også sin opprinnelse i Faderen, men Han er ikke født, Han utgår fra Faderen gjennom Sønnen.
Relasjonene mellom de tre personene i treenigheten er evige, de eksisterer i Guddommen fra før tiden og verden ble til. Gregorios deltok på det 2. økumeniske kirkemøte i Konstantinopel i 381, hvor Den Hellige Ånds guddommelighet ble endegyldig fastslått.
Man mener at det var gregorios av Nyssa som formulerte den siste del av den nikenske trosbekjennelsen, som nettopp handler om Den Hellige Ånd.
Den apofatiske teologi
Et av de viktigste trekk ved Gregorios' teologiske utredninger er den såkalte apofatiske teologi. Den går ut på at Gud i sitt vesen er absolutt transcendent, det vil si hevet over enhver erkjennelse fra skapningens side. Hans innerste natur kan ikke beskrives uten gjennom negasjoner. Vi kan ikke si hva Gud er, vi kan bare si hva Han ikke er.
Beskrivelser som i utgansgspunktet synes positive, har i realiteten en negativ mening. Når vi således sier at Gud er god, innebærer det at Han ikke er ond. Beskrivelsen "evig" innebærer at Han er uten tid. Vi kan kjenne og beskrive Gud gjennom Hans energier, men Hans natur og vesen er hevet over vår forstand og utilgjengelig for vår kunnskap.
Samtidig betoner Gregorios at kontemplasjon og kunnskap om det guddommelige inne nødvendigvis er det største og mest ønskverdige. Langt bedre enn å se det gode er å leve i det. Viktigere enn å vite noe om Gud, er det å ha Gud inne i seg. Detter det som er kilden til den sanne lykke og salighet. Foreningen med det guddommelige er et høyere gode enn visjonen.
Filosofi
Gregorios av Nyssa var også forfatter av en rekke skrifter, og de vitner klart om hans store kjennskap til klassisk, og ikke minst platonsk, filosofi. Gregorios er blitt kalt den store filosofen blant kappadokierne, og han var sterkt påvirket av den greske intellektuelle tradisjonen.
Et av hans mest sentrale verk er levnetsbeskrivelsen av søsteren Makrina, Vita Sanctae Macrinae, den hellige Makrinas liv. Dette er den eldste kjente personlige skildring av en kristen kvinne og som sådan et verk av uvurderlig verdi, ikke minst for religions- og kvinneforskningen. Den hellige Makrina realiserte sin visjon om det fullkomne liv gjennom en tilværelse i bønn og askese på familiegodset Annesi. Det omdannet hun etter hvert til en monastisk institusjon, og her levde hun, ifølge Gregorios, "som en sann filosof".
Den filosofiske påvirkningen blir enda tydeligere i skriftet "Om sjelen og oppstandelsen", som skildrer en samtale mellom Gregorios og søsteren på hennes dødsleie. Tema for samtalene er sjelen og dens natur, udødeligheten og oppstandelsen, og Makrina underviser sin bror og gir ham dypere innblikk i disse ting. Denne teksten er bygd opp som en dialog, slik som hos Platon, og den er tydelig inspirert av hans "Faidon", den berømte skildringen av Sokrates siste timer i fengselet og hans samtale med sine venner om sjelens udødelighet.
Allegorisk tolkning Gragorios av Nyssa var også tilhenger av den alexandrinske skole, som gikk inn for en allegorisk tolkning av Den hellige skrift. Dette kommer tydelig fram i hans beretning om Mose' liv, Vita Moyses. Her tolker han Faraos farløse datter som et bilde på den hedenske filosofi, som nok kan gi barnet, selene, beskyttelse og trygge oppvekstvilkår for en tid, men som ikke selv er i stand til å føde og gi liv. Det kan bare barnets sanne mor, den guddommelige filosofi.
Hendelsene i gammeltestamentlig tid var reelle nok, men fungerte samtidig som et forvarsel, et bilde på kommende begivenheter i frelseshistorien.
Også de ikke-narrative bøkene i Det gamle testamente fikk allegoriske tolkninger, som for eksempel Salomos høysang, hvor bruden er bilde på sjelen, som lengter etter Gud.
Vi har i det foregående referert en del til diskusjoner omkring teologiske spørsmål og problemstillinger. Disse diskusjonene var imidlertid ikke begrenset til en liten krets av lærde kirkens menn. Lignende debatter preget hele senantikken og den tidligkristne tid, men særlig på 300-tallet var en veritabel blomstringstid i så henseende. Teologi var tidens mest aktuelle samtaletema, og spørsmål om treenigheten og om Sønnens likhet med Faderen var på alles lepper og ble diskutert med en intensitet som savner sidestykke. Dette dannet en viktig bakgrunn, ikke bare for kirkemøtene og de teologisk-dogmatiske debattene her, men også for kirkefedrene selv og miljøet rundt dem.
<>
Den hellige Gregorios Treenighetsteologen – biskop av Nazianz (+390)
25. januar
Av Ulvhild Anastasia Fauskanger, Bergen
Treenigheten, Sønnens fødsel av Faderen og homoousia, Sønnens likhet med Faderen, er noe av det mest sentrale dogmer i den kristne tro overhodet, ja, de er selve utgangspunktet for den kristne gudsforståelse.
Disse begrepene ble imidlertid klart formulert først i annen halvdel av 300-tallet, og den som fremfor noen bidro til å ”kle dem i ord” var den berømte teologen og kirkefaderen Gregorios av Nazianz, Basilios den stores nære venn og medarbeider. Han ble født i byen Nazianz i Kappadokia omkring 329, og liksom Basilios tilhørte også han den lokale godseieradelen.
Gregorios av Nazianz vil alltid bli husket som den som la grunnlaget for treenighetsteologien i den ortodokse kirke. Han var den av kappadokierne som kom lengst i utviklingen av treenighetsteologien og han fremholdt hele tiden likeverdet mellom de tre hypostasene (personene) – Fader, Sønn og Hellig Ånd.
Løftesønn
Denne helgenen og kirkefaderen var liksom allerede fra barndommen av bestemt til å bli noe stort. Gregorios var en ”løftesønn”. Hans foreldre var lenge barnløse, og moren, den hellige Nonna, hadde bedt til Gud om å få et barn som, om det ble en sønn, skulle vies til Gud.
Dette er jo et trekk som ikke er ukjent i helgenbiografier. Det gjør sitt til å markere noe særlig ved personen, og det gir et forvarsel om vedkommende persons hellige liv og tjeneste. Gregorios var ”en ny Samuel”, og bevisstheten om å være annerledes, å tilhøre en annen, preget ham hele livet. Han hadde også hele sitt voksne liv et anstrengt forhold til faren, idet han ble splittet mellom den tradisjonelle romerske pliktfølelsen, som krevde absolutt lydighet av en sønn i forhold til faren, og sitt eget ønske om et liv i landlig ro og kontemplasjon. Denne kontemplative ønsketilværelsen innebar imidlertid ikke det samme som askese, slik det var for hans venn, Basilios den store. Han forlot studiene i Athen og reiste rundt i Middelhavsområdet for å studere og bli nærmere kjent med de forskjellige former for monastisk og asketisk levemåte.
Disse to var nære venner hele livet gjennom. De kjente hverandre allerede før studietiden i Athen, men i løpet av tiden her ble grunnen lagt til det dype og livslange vennskapet lagt.
Askese og studier
Som medlem av overklassen fikk også Gregorios en solid utdannelse, den beste en kunne få på den tiden. Han studerte først i Cæsarea i Kappadokia, deretter sannsynligvis i Cæsarea i Palestina, før han kom til Alexandria, som var et stort kultur- og utdannelsessentrum. Til slutt kom han så til Athen, som var sentrum for den retoriske dannelsen på den tiden.
Riktignok fantes det også andre utdannelsessteder med lærestol i retorikk, men alle som ville beherske talekunsten på elitenivå kom hit for å lære uttale eller diksjon. Den athenske uttalen ble nemlig ansett for å være den fineste. Her ble også Gregorios værende i noen år, sammen med Basilios, inntil Basilios reiste. Gregorios dro fra Athen en tid etter, og i lengsel etter vennen reiste han til Pontos i Kappedokia, hvor han oppholdt seg.
Her var det meningen at de skulle leve et åndelig liv med askese og studier, og sammen studerte de Skriften og de kristne fedrene. Basilios ville anlegge sitt eget klostersamfunn her, i nærheten av elven Iris, og således virkeliggjøre sine asketiske idealer, og dette ville han gjerne ha Gregorios med på. Oppholdet i Pontos ble likevel ikke av lang varighet, for presset fra foreldrene, som ønsket at sønnen skulle bli prest og etterfølge faren i embetet som biskop av Nazianz, ble for stort for ham. Gregorios hadde imidlertid begynt å få betydelig ry som retor, eller taler, og hans store språkbegavelse skulle også bidra til å gjøre hans navn viden kjent.
Kirkepolitisk drama
Gregorios av Nazianz er den store språkkunstneren blant kappadokierne. Det kommer klart fram i hans forfatterskap, som blant annet omfatter minnetaler over faren så vel som broren, søsteren og vennen Basilios, samt kirkefaderen Athanasios av Alexandria. Særlig minnetalen over Basilios, som ble holdt 1. januar 382 på årsdagen for hans død er et mesterverk innen genren, den panegyriske, det vil si lovprisende, kristne minnetale. Dertil skrev han også lange, selvbiografiske dikt, ja Gregorios av Nazianz er faktisk den første kristne selvbiograf, for han var tidligere ute enn Augustin. Utenom dette har vennskapsretorikk og treenighetsteologien en stor plass i hans forfatterskap, og han var også en lyrisk dikter. Gregorios bidro sterkt til å overføre arven fra senantikk, gresk poesi til et kristent medium.
Gregorios av Nazianz deltok også i det kirkepolitiske drama som utspilte seg i disse dager. Han ble invitert til Konstantinopel av slektninger i året 380, altså etter Basilios’ død, og han ble involvert i det økumeniske kirkemøtet som fant sted i byen i 381. Her ble han valgt til biskop av Konstantinopel, men vestlige kandidater veltet hans kandidatur på av feil i saksbehandlingen. Gregorios trakk seg tilbake til Kappadokia, hvor han viet seg til korrerspondanse og utgivelse av sine skrifter.
Treenighetslæren
Sine siste år tilbragte Gregorios på familiens gods utenfor Nazianz og det var her han døde i 390. Han hadde imidlertid bidratt til å påføre arianismen dens endelige nederlag ved det nevnte kirkemøte i 381, og hans kamp mot dene heresien utgjør en fundamental del av bakgrunnen for hans teologiske engasjement. Arianismen hevdet at Sønnen ikke var av samme vesen – homoousios - som Faderen, men en del av skapningen og følgelig underordnet. Tilbakevisningen av dette og utviklingen av treenighetsteologien ble Gregorios’ livsverk og det har hatt en uvurderlig betydning for all senere teologisk tenkning.
Gregorios lanserte et begrep som skulle bli helt sentralt i ortodoks teologi, nemlig periochóresis. Det betyr interpenetrasjon eller gjensidig gjennomtrengning, som egentlig er et bilde fra ringdans. Hans viktigste bidrag til ortodoks teologi er utviklingen av treenighetslæren og understrekningen og fremhevingen av likeverdet mellom de tre hypostasene.
Sett på bakgrunn av dette er det kanskje ikke så underlig at Gregorios av Nazianz også har fått tilnavnet Teologen. Det er heller ikke så underlig at han av de senere slekter er blitt husket som en av de aller største lærere i kirken til alle tider.
<>
Den hellige presten Aleksij Medvedkov av Frankrike, fra Russland (+1934)
22. august
Ble regnet med i Den ortodokse kirkes helgenskare av Kristi Store Kirke i Konstantinopel 16. januar 2004. Hans minne feires 20. juli/2. august og 9./22. august.
Den ufordervede kroppen til den russiske presten Aleksij Medvedkov ble funnet i 1956 i byen Ugine i det sydlige Frankrike, hvor han døde i 1934. Dette skjedde på følgende vis:
Byforvaltningen hadde besluttet å slette den gamle kirkegården. Det ble gitt en frist for å flytte de dødes levninger til en gravplass. Forstanderen for menigheten i Ugine, fader Filipp Sjpartak oppfordret noen menighetsmedlemmer til å flytte levningene etter den tidligere forstanderen fader Aleksij. Men han fikk ikke noen respons. Man sa at det ville bli for dyrt og at man ikke en gang hadde penger nok til å flytte sine egne slektningers levninger o.s.v. Da besluttet fader Filipp seg til å gjøre det på egen bekostning. Da han ikke hadde nok penger selv, måtte han låne av en bekjent mot å betale tilbake i menedlige avdrag. Han kjøpte en kiste og begav seg deretter rundt i menigheten. På forhånd hadde han anvist de franske arbeiderne hvilken grav som skulle graves opp. Disse brydde seg ikke om å vente på at han skulle komme tilbake, men begynte å grave uten ham. De var utrustet med spader og hakker ettersom man tidligere bare hadde funnet benrester i de andre gravene. De tok fatt på fader Aleksijs grav, og da de var kommet halvveis ned, la de fra seg spadene og begynte å grave med hendene uten at noen av dem visste hvorfor. De to forsiktig bort jorden, og fant en uforråtnet kropp i den fuktige jorden. Både presteskruden og evangelieboken som han holdt i hendene, var uskadet. Arbeiderne sa at de aldri hadde opplevd noe lignende, og det kom mange mennesker til for å bevitne dette underlige skue. Den nye graven var ennå ikke ferdig, og kisten med kroppen ble stående tre dager i den varme solen, og på tross av den stekende heten gikk ikke kroppen i forråtnelse. Kisten var trang, så man var nødt til å legge fader Aleksijs hender på skuldrene, og armene kunne bøyes som på et levende menneske. Presteskrudens stoff var sterkt og gikk ikke i stykker da den ble strukket. I fader Filipps nærvær ble fader Aleksijs kropp begravet for andre gang den 11. august 1956, d.v.s. 22 år etter hans død.
Etter noen måneder ble publisert en kort notis i den russiske Paris-avisen Russkaja Mysl om det underet som hadde inntruffet. Da fader Pavel Putjalskij, forstander for Pokrov-kirken i nonneklosteret i Bussy-en-Othe, leste dette, reiste han direkte til Ugine for på stedet å undersøke alt som hadde med denne hendelsen å gjøre. Da han kom tilbake, avla han et besøk hos metropolitten Vladimir i Paris. Deretter sendte han en detaljert rapport med dokumentasjon til styret for Erkestiftet i Paris, hvor han også uttrykte håp om at fader Aleksijs ufordervede kropp skulle kunne overføres til den russiske kirkegården i Saint-Genevieve-des-Bois. Metropolitten engasjerte seg dypt i denne hendelsen og tok personlig del i alle detaljer som var knyttet til overføringen av kroppen.. Dessverre kunne metropolitten selv ikke ta del i denne høytiden på grunn av sykdom, noe han var svært lei seg for.
Kisten skulle hentes 2. oktober 1957, og den 30. september – fremdeles i fader Fuilipps fravær – ble den tatt opp av jorden og åpnet. En stor skare franskmenn og russere kom til kisten, likeså polakker og italienere. Denne gangen var det rått og fuktig vær, men kroppen var fremdeles slik den var ett år tidligere og hadde ikke undergått noen endringer. 2. oktober kom Erkestiftets sekretær Kirill Knjazeff og fader Pavel Poutshalskij. På morgenen 3. oktober ble kisten flyttet fra den nye kirkegården til den ortodokse kirken i Ugine. Det ble forrettet panikhida i nærvær av en stor menneskemengde på tross av at det var arbeidsdag. Denne dagen hadde det nemlig brutt ut streik på fabrikken, så alle arbeiderne kunne være til stede. Og alle sang med i panikhidaen.
På veien til Saint-Genevieve ble kisten etter initiativ av fader Pavel ført til klosteret i Bussy-en-Othe for at nonnene og de andre som bodde der, skulle få anledning til å be ved fader Aleksijs relikvier. Metropolitten hadde bedt forstanderne i Parisområdet å kunnegjøre den forestående hendelsen for de troende. I Uspenskij-kirken på gravplassen forrettet biskop Mefodij liturgi for den hensovnede og deretter panikhida. Sammen med ham var flere prester fra Paris, samt en stor skare troende. Deretter ble kisten båret ned i krypten hvor den ble plassert.
Fader Aleksoj Medvedkov ble født i 1867 i en prestefamilie. Han far, Ioann Medvedkov, døde like etter sønnens fødsel, og den lille Aleksij begynte et liv i forsakelse og fattigdom. Deretter var det den vanlige veien: kirkeskolen, seminaret og søken etter en plass som gav levebrød for ham selv og moren. Den unge mannens samvittighet tillot ham ikke straks å slå inn på den tunge veien som prest, og han besluttet seg for først å prøve sine krefter og samtidig forberede seg til prestetjenesten ved å arbeide som kantor. Han fikk kanorstilling i hl. Katarinas kirke i Petersburg. Etter noen år for han til fader Johannes av Kronstadt og fikk hans velsignelse til å søke prestetjeneste. Etter prestevigselen fikk han stilling i en landsbykirke i nærheten av Petersburg (Vruda), hvor han tilbragte det meste av sitt liv.
Fader Aleksij elsket sine menighetslemmer som stort sett var bønder, og han var respektert av sine prestekolleger. Natten gjennom samlet han materiale til sine prekener og gjorde utdrag fra bøker, leste kirkefedrenes skifter og anstrengte seg for å oppfostre sin hjord.
I 1917 ble fader Aleksij arrestert og satt i fengsel. Han ble pisket og dømt til døden. Hans eldste datter gav seg som gissel og den gamle mannen ble sluppetfri. Hele livet bar fader Aleksij spor av dette i sitt ansikt. Deretter kom flukt og flyktningens bitre lodd i Estland. Tungt arbeid på skiferfabrikken og enda tyngre som nattevakt.
Til slutt skrev han til metropolitt Eulogij – leder for Paris-erkestiftet – og han ble utnevnt til forstander for kirken i Ugine. Han hadde mistet sin hustru i Estland, men sine døtre tok han med seg til Frankrike. Materielt fikk han det bedre, men i moralsk henseende sendte Gud ham nye prøvelser. Hans hjort bestod hovedsakelig av fabrikkarbeidere som ikke fullt ut verdsatte ham og ikke forsto hans fredelige karakter, hans sanne kristne ydmykhet. Og fader Aleksij kunne ikke heller selv så lett venne seg til det nye miljøet.
Ikke bare bekymring, men også en alvorlig sykdom ødela hans helse. Det viste seg at han hadde tarmkreft. Han ble operert, men han ble ikke bedre. Fader Aleksij led ille, men han mistet ikke sin klare tanke og bevissthet. Ettersom han var redd for å dø plutselig, kalte han til seg sin åndelige far og ba om å få del i nattverden. Det rakk han. Han ba om tilgivelse fra alle og velsignet selv alle. De han delte sykerom med fortalte at han kvelden før sin død lå og sang kirkelige sanger. Om morgenen gikk han stille og ubemerket bort til Gud.
Til fader Aleksijs begravelse kom hele kolonien i Ugine. Man ville at kisten med den avdødes kropp skulle flyttes til Ugine. Korset, den lyse skruden, den hvitkledte kisten, menneskemengden. En høytid med gledefull stemning som fordrev sorgen over tapet av den kjære presten. Alle, selv hans utrøstelig gråtende eldste datter, fyltes av en lys ro. Alle følte at den kjære, gode hyrden ikke hadde gått ned i gravens mørke, men blitt tatt imot i Herrens lyse bolig.
Relikviene etter den hellige og rettferdige erkepresten Aleksij av Ugine ble overført fra Uspenskij-kirken på gravplassen Saint-Genevieve-des-Bois utenfor Paris til den nye kirken i Pokrovs-klosteret 1./14. oktober 2004.
Tropar i 3. tone:
Hyrde som er elsket av Kristus, vår Gud, vår veileder i tro og forbilde i barmhjertighet, idet du strålte med din omsorg for din flykninge-hjord , ble du forherliget av Gud, derfor hviler du nå i din ufordervede kropp og står med din sjel for tronen til Kristus, vår Gud, så be om at vi må styrkes i den ortodokse tro og fromhet til frelse for våre sjeler.
Kondak i 4. tone:
Veileder i tro og forbilde i barmhjertighet, gjennom ditt fromme liv viste du deg som særlig prest for den høyeste Gud, derfor fryder du deg nå blant englene og jubler i den himmelske bolig, o fader Aleksij, ærverdige hyrde, be du til Kristus, vår Gud, at han styrker vårt land med den ortodokse tro, med fred og fromhet, og frelser våre sjeler.
<>
Hellige Isak av Nineve (+7. århundre) - Veiviser til jordnær åndelighet
Den 28.januar / 10.februar minnes Den ortodokse kirken bl.a. Isak av Nineve eller Isak Syreren som han også kalles. Selv om Isak opprinnelig virket i "Østens kirke" inne i Perserriket på 600-tallet, utenfor Romerrikets grenser, har denne biskopens og munkens mystiske teologi fanget stor interesse i ulike kirketradisjoner, langt utover den assyriske tradisjonen.
Det lille vi vet om Isaks liv er at han ble født i Qatar-regionen (Bet Qatraye) nær Bahrain i Den persiske golf. Østens kirkes catholicos-patriark, Gewargis, som hadde sitt sete i Bagdad og som virket mellom 660-680, la merke til Isak under et pastoralt besøk og tok ham med seg til Mesopotamia. Her ble han først munk i Hl.Matteus-klosteret i dagens Nord-Irak før patriarken ordinerte ham til biskop av Nineve (Mosul) omkring 676. Men denne posten holdt han bare i fem måneder usikkert av hvilken årsak. Isak trakk seg tilbake som eremitt i Khuzistan-fjellene i dagens sørvestlige Iran, hvor han tilslutt døde i Rabban Shabor-klosteret omkring 40 år senere. På slutten av sitt liv var han nesten blind pga. studiene, og måtte bruke skrivere når han forfattet verkene sine. På grunn av dette ble han kalt "den andre Didymos", etter den blinde og berømte Didymos "Den store" av Alexandria som levde på 300-tallet. Etter sin død ble hans ære forøket ettersom hans skrifter spredte seg over store områder. Josef Hazzaya, som levde på 700-tallet, kalte ham "berømt blant de hellige". En annen syrisk forfatter kaller ham "mesteren og læreren til alle munker og en frelsens havn for hele verden."
Isak Syrerens litterære arv består av mange asketiske og mystiske homilier som var skrevet på arameisk. Mange av disse ble oversatt og fikk stor spredning, først til gresk (700-tallet), derifra til georgisk (900-tallet), slavonsk (1300-tallet) og latin (1400-tallet). Fra latin ble de oversatt til portugisisk, spansk, katalonsk, fransk og italiensk (1400-1500-tallet). Isaks navn ble vidtrekkende kjent og verdsatt over hele den kristne Østen og Vesten, spesielt i monastiske kretser, og han øvet også betydelig innflytelse på russisk åndelighet.
Han ble anerkjent som en helgen i et stort antall av de ortodokse kirkene, noe som er ganske spesielt ettersom han jo virket i Østens kirke og dermed gikk for å være en "nestorianer". Men her har vi å gjøre med en forfatter som skjærer gjennom alle kirkelige grenser i den kristne Østen. Allerede i sin levetid ble Isak respektert og venerert som en åndelig lærer. I en berømt antologi av asketiske skrifter, Evergetinon , står utdragene fra "abba Isak Syreren" på samme høyde som klassikerne fra den tidlige bysantinske spiritualiteten. Slik ble en beskjeden "nestoriansk" biskop fra en liten provins i Persia til en hellig fader for Den ortodokse kirken med chalkedonsk orientering - et eksepsjonelt fenomen i Østens kristne historie. Ordene fra Isak krysset ikke bare tidsgrensene, men også de konfesjonelle barrierene. En av hemmelighetene for denne økumeniske mottakelsen av Isak ligger i hans skrifter, som opprinnelig ble adressert til en svært smal sirkel av samtidige munker, men som har vist seg å passe godt for så mange mennesker til forskjellige epoker ned til vår egen tid. En annen hemmelighet til Isaks vidstrakte omfavnelse ligger i det faktum at han alltid taler om Guds kjærlighet til menneskene, en kjærlighet som jo ikke har noen begrensning, en kjærlighet som gjorde at Kristus ble korsfestet til frelse for hele verden. I enhver epoke trenger den kristne verden å bli minnet om denne Guds universale kjærlighet for sin skapning, fordi i enhver epoke finnes det en sterk tendens innenfor kristendommen til å erstatte kjærlighetens og frihetens tro som Kristus brakte oss, med en slaveriets og fryktens religion. Isak minner oss om at det ikke er på grunn av frykt for straff eller uten håp om fremtidig belønning at vi skal holde Guds bud, men på grunn av vår kjærlighet til Ham. Vårt kall er ikke å være slaver, men å oppnå frihet som Guds barn og til å bli "en utvalgt generasjon, et kongelig presteskap, et hellig folk …" Vi skal kortfattet skissere noen av hovedmomentene i Isaks mystiske teologi.
Og nettopp som mystiker er Isak mindre opptatt av å beskrive Guds natur enn av å vite hvordan en sjel kan løftes mot guddommelige ting. Det er umulig for intellektet å gripe det som gjelder Gud. Mennesket må søke å kjenne Gud gjennom åndelig kunnskap. Intellektuell kunnskap må settes til side for å kunne oppnå en barnlig ånd og hjertets enkelhet som Gud vil ære - men denne barnlige ånd må ofte gjenoppdages i voksen alder og den er en del av å dø bort fra verden for å oppnå renhet i dette livet og å erfare at Den Hellige Ånd stiger opp i hjertet. Asketisme er hellighetens mor og begynnelsen på åndelig kunnskap. Askesen gjør at opphøyde dyder blir utøvd, slike som faste, bønn, almisser, lesning av guddommelige skrifter, utøvelsen av et dydig liv og en suksessrik kamp mot lidenskapene. Sansene og sinnet blir gjort ett med Ånden. Alt dette er Den Hellige Ånds verk, som utvirker dem gjennom sin kraft. Isak nevner mennesker i ekstase som ikke ble trette, tårer som strømmet som fra en fontene, åndelig drukkenhet, så overveldet av Guds kjærlighet. Dette kaller Isak for "sjelens naturlige tilstand."
Når det gjelder åndelige gaver, insisterer Isak på at et hjerte som haster etter takksigelse og omvendelse, tiltrekker seg åndelige gaver, som også kjærlighet til nesten og hjertets frihet gjør. Guds gave i form av tårene er et naturlig biprodukt av åndelig kunnskap, både tårer over sine synder og gledestårer. Isak forteller om en av hans brødre, kanskje Isak selv, som plutselig falt på sitt ansikt, reiste seg og kysset korset, og gjentok denne prosessen inntil tilskuerne kom ut av tellingen. Isak snakker om å finne Guds kjærlighet gjennom bønnen som en kontinuerlig Eukaristi. Den som har funnet kjærligheten, deltar i Kristus til alle tider og blir udødelig heretter. "Han som lever med kjærlighet i denne skapelsen, dufter livet fra Gud. Han ånder her oppstandelsens luft." Isak forteller om eneboere som glemmer søvnen på grunn av deres hjerters fryd. Blant andre åndelige gaver nevner han nattlige visjoner av hellige menn, uvanlig varme i kroppen under bønnen, stor glede i Den Hellige Ånd og visdom fra Ånden som lærer ydmykhet. For Isak er ydmykheten et av de største biproduktene av et liv i Guds Ånd. Ydmykhet står ved starten på en mystikers reise og forblir hans holdning inntil slutten. Inntil man blir ydmyk, kan en person ikke komme nær til Gud og mottar ikke lønn for tjeneste. Ydmykheten er guddommens kledning. Ut fra ydmykheten kommer en brennende medfølelse for hele skapningen. Øynene blir fylte av tårer fra medfølelsen som fyller hjertet. For Isak kommer ikke denne ydmykheten ved en enkel syndsbekjennelseshandling eller på grunn av noen felte tårer - den er en mystisk kraft som vi ikke fullt innser før de hellige fullfører sine liv.
Disse nådegavene og åndelige erfaringene er bare milepæler i den livslange klatringen til fullkommenheten og kunnskapen om Gud. De må søkes for å finnes. Men de som vil dele høye gaver fra Gud, må også dele Kristi lidelser. Jo nærmere den kristne kommer Gud, desto mer øker problemene og byrdene. Men inntil man har oppnådd Trøsterens gave, har man behov for å vende seg til Bibelen for å rette tankene mot det gode. Isak har etterlatt seg råd om passende lesning av Bibelen. Det er best ikke å forsøke seg på et spesifikt antall kapitler, men heller lese en passasje som en bønn eller som om det var ens egne ord. Husk på noen handlinger av Guds forsyn, slik at sjelen vil våkne opp og undre seg over Hans omsorg. La så sjelen lovprise Ham. Isak av Nineves råd om å forlate verdens ting bak seg for å kunne gå inn i Åndens nye verden, hans vektlegging på åndelige gaver og erfaringer og hans fullstendige fortrøstning på en omsorgsfull og kjærlig Gud, er temaer som minner om når kristne blir vekket på ny til et liv i Gud. Slik sett har Isak stor relevans for moderne spiritualitet og fortjener større oppmerksomhet fra oss, for vi må hele tiden fornye oss og vokse i hellighet.
"Det finnes en kjærlighet som er som en mektig flod, som alltid flyter og er uuttømmelig." Gud som kjærlighet er hovedkilden for Isaks teologiske oppfatninger, asketiske anbefalinger og mystiske innsikter. "Blant alle Hans gjerninger er der ingen som ikke helt og fullt handler om nåde, kjærlighet og medfølelse …" Guds kjærlighet er ubeskrivelig og grenseløs og ligger bak både skapelsen av verden og Kristi inkarnasjon. Guds kjærlighet blir aldri mindre fordi vi synder og faller, derfor elsker Han både rettferdig og synder like mye. Dette er meget viktig for Isak og han mener vi ikke skal tolke for bokstavelig de gammel-testamentlige tekster hvor begrepene "vrede", "sinne", "hat" og andre blir brukt om Skaperen. Isaks berømte tekst om det nådefulle hjertet, gjennom hvis man blir lik Gud, er intet mindre enn grensesprengende: "Og hva er et nådefullt hjerte? - Det er hjertets flamme for hele skapelsens skyld, for mennesker, for fugler, for dyr, for demoner, og for alle skapte ting; og ved ihukommelsen av dem utgyter et nådefullt menneske tallrike tårer. Fra den sterke og mektige nåden som griper hans hjerte og fra hans store medfølelse, blir hans hjerte ydmykt og han holder ikke ut å se noen skade eller den minste sorg i skapelsen. Av denne grunn ofrer han tårefulle bønner, uopphørlig, selv for irrasjonelle dyr, for fiender av sannheten, og for dem som skader ham, om at de må bli beskyttet og motta nåde. Og på samme måte ber han også for familien av reptiler på grunn av den store medfølelsen som brenner umåtelig i hans hjerte i Guds likhet." I Gud finnes det bare én altomfattende kjærlighet som er like konstant overfor alle og alt. Han har omsorg for enhver skapning og alle finner i Ham en kjærlig Fader.
Bønnen er det tema hos Isak som er mest utviklet. Når man leser hans verker, får man ikke bare en klar idé om hvordan han og andre medlemmer av Østens kirke ba på hans tid, men man får også et detaljert bilde av bønnens teori og praksis for hele den kristne tradisjonen i Østen. For det første har man de ytre aspektene ved bønnen, og Isak nevner flere av dem: salmesang, lesning og knefallene (prostrasjonene) og disse sistnevnte ser han stor verdi i og betrakter dem som en av de viktigste åndelige øvelser. Videre kan man bare ligge langstrakt foran korset og sammen med bønnen kan man bøye hodet mot bakken. Isak hevder at ærbødige ytre stillinger er oppdragende for ens indre vekst mot den rene bønnen og øver oss i en from holdning overfor Gud. Når han fortsetter med bønnens ytre former, kommer han til bønn med utstrakte hender - en stilling som fremelsker tankens konsentrasjon og en dyp følelse av trang til nåde. Isak vektlegger også bønn med egne ord.
Mange steder navner Isak bønn og prostrasjoner fremfor Korset, kyssing av Korset og andre ærbødighetstegn som de kristne må vise foran Korset. Dette har sammenheng med den eksepsjonelle plassen Korset har i syrisk kristendom. Svært tidlig har kirkene der omgitt Korset med personlig fromhet og liturgisk venerasjon, som et symbol på menneskenes frelse og på Guds usynlige nærvær ( shekina ), som før var til stede i paktkisten, men som nå hviler over Korset. Isaks idé om guddommens tilstedeværelse i materielle objekter har mye til felles med det som de bysantinske polemikere i hans tid skrev om Guds nærvær i ikonene. Isak beskriver forskjellige former for bønn foran Korset - at man ligger nede fremfor det i kort eller lang tid, at man står med oppløftede øyne og skuer Korset, sittende, stående eller knelende. Venerasjon av Korset og bønn fremfor det er en av de viktigste delene i Isaks lære om bønn. I dag, i tillegg til Korset, kan vi bruke ikonen til samme formål.
Et annet viktig element var praksisen omkring "bønnefull" resitasjon eller "lesning", som ofte nevnes av Isak. Denne lesningen inkluderer først og fremst Bibelen, men også kirkefedrenes skrifter om dogmatiske og asketiske temaer. Den eneste viktige lesningen er den som forbedrer ens liv. En skal ikke nødvendigvis lese mye, man skal heller være ren i sinnet. Isak mener at lesningen bør utføres i taushet og stillhet, dessuten bør sinnet være konsentrert og samlet og renset fra ytre tanker; og man bør starte med bønn før man leser. Isaks idé om "bønnefull lesning" forblir et ideal for alle som ønsker å trenge inn i Den Hellige Skrifts åndelige mening, og hans erfaring og anbefaling vil trolig aldri miste sin gyldighet.
Fordi hele verden om natten er innhyllet i søvn og det finnes intet som kan distrahere asketen, er dette den mest passende tiden for bønn. "La enhver bønn du ber om natten," sier Isak, "være mer kostbar i dine øyne enn alle dine aktiviteter om dagen." Denne nattevigilien bør haen forberedelse; prostrasjon, gjøre Korsets tegn, stå i stillhet en stund og så be med ens egne ord. Videre bør den inkludere en viss "regel", dvs. en rekkefølge av bønner, salmer, hymner, lesninger og prostrasjoner. Men ordningen behøver ikke være den samme for alle. Målet med nattevigilien er åndelig illuminasjon eller opplysning. Isak kaller nattevigilien for "lyset av tenkningen [ tar´itha ]" ved hvis "forståelsen [ mad´a ] er oppløftet, sinnet [ re´yana ] er samlet og intellektet [ hauna ] flyr av gårde og skuer åndelige ting og ved bønn er forfrisket og skinner klart." Dette er en unik passasje hos Isak hvor alle de fire arameiske begrepene for mentale evner hos et menneske brukes sammen. Med dette vil Isak trolig vektlegge at nattebønnen kan omfavne et helt menneske og kan omforme hele menneskets intellektuelle sfære.
Selv om Isak var munk og asket og ensom ved sitt kall, var likevel hele universet til stede i hans tanker og sinn. Tanken om sin egen frelse i isolasjon fra sine brødre, er total fremmed for Isak. Vi har allerede nevnt hans begrep "det nådefulle hjertet" og den omsorg og medfølelse overfor sin neste som strømmer ut fra det. Hans personlige bønn vokste, som en liturgisk bønn, til en kosmisk skala, og omfavnet ikke bare nesten og fremmede, men også hele menneskeheten og hele universet. I et skrift av Isak finner vi en lengre bønn for hele verden. Han begynner med takksigelse til Gud for Hans inkarnasjon, og etter en lang og uttrykksfull bønn til Kristus, vender han seg til bønn for munker og eneboere, både levende og hensovnede. Deretter følger en bønn for de syke og fangne, så for Kirkens befrielse fra forfølgelse og indre konflikter og for bevaringen av kjærligheten og enigheten mellom staten og Kirken. I sine siste bønner ihukommer Isak de som har vandret bort fra troen og de som har gått bort fra dette livet uten omvendelse og sann tro. Isak betraktet hele verden som et enkelt legeme, i hvor hvert menneske er medlem. I tiden som skal komme, vil hele universet bli omformet til Kristi legeme, som er Kirken av dem som er forløst av Ham.
Vi kunne ha gått videre og sett på flere andre aspekter ved Isaks teologi, som f.eks. bønnens høyeste stadier, "åndelig bønn" og sinnets stillhet, kontemplasjon, undring, visjoner og åpenbaringer og "overskygging", men vi har allerede problemer med å følge Isaks allerede mange anvisninger og gode råd til et hellig liv i kjærlighet til Gud og nesten og all skapningen. Det lille vi har behandlet av Isaks mystiske teologi, avdekker at han er en god veiviser til en åndelighet som er jordnær, praktisk, ekte og smittende. En åndelighet som nærmest "drukner" i kjærlighet, en åndelighet som bevisstgjør oss på alle denne verdens ting som splitter oss og som gjør at vi mister fokus og medfølelse og kjærlighet til vår neste. Isak kaller oss på ny til sinnets samling og ved sin åndelige veiledning gir oss råd på veien mot det å bli bedre medmennesker, mot en åndelighet som ikke skryter eller opphøyer seg, men som er omhyllet av en stadig større kjærlighet til den hellige Treenighet og av praktisk kjærlighet og medfølelse overfor våre medmennesker og den øvrige skapning. Slik er Isaks mystikk og åndelig veiledning høyst aktuell for oss i dag og vil alltid være det fordi hans budskap er tidløst: elsk Gud og nesten i ydmykhet! Askesen, de åndelige gaver og bønnen er bare midler til å oppnå et liv i ydmykhet i Den Hellige Ånd. La oss gråte over våre synder og be om et "nådefullt hjerte" slik at vi kan få større kjærlighet, varme og medfølelse overfor våre brødre og søstre i troen, men også de overfor som ikke tror, for hele verden og skapningen. "Det er en åndelig gave fra Gud for et menneske å forstå sine synder." La oss i Isaks ånd be om større ydmykhet i våre liv slik at fredens og kjærlighetens Gud kan råde i hjertene våre, Kristus få herredømme, og slik at gledestårene kan strømme på grunn av Guds storhet og barmhjertighet. "Det salt er for mat, er ydmykhet for alle dyder … hvis vi oppnår den, vil den gjøre oss til Guds sønner." Det sies at den hellige ørkenfader Antonius fikk et syn i hvor han så alle Satans feller spredt utover hele verden. Antonius sukket og sa: "Hvem kan unngå dem?" Han fikk til svar: "Ydmykheten."
Gregorios Brogstad
Januar 2006, Bergen
<>
Hl. Kassia Dikterinne (ca. 808–865)
Én av de store og betydningsfulle stemmene i Kirkens historie er Kassias. Hun satte sitt preg på Kirken og sin egen samtid og regnes blant våre hellige mødre.
Et dikterliv
Kassia ble født av velstående foreldre i Konstantinopel. Hun fikk en grundig utdannelse, og allerede i ten-årene brevvekslet hun med den store klosterreformatoren og hymnedikteren Hl. Theodor av Studios.
Hun ønsket å gå i kloster. Som nonne ville hun få frihet til å dikte og utvikle sine intellektuelle og åndelige sider. Theodor omtaler henne i brevene som sin støtte i kampen for ikonene; hun var en aktiv forsvarer for ikonvenerasjonen. Men han råder henne til å utsette klosterplanene til ikonoklasmen forhåpentligvis vil være over, for på denne tiden hadde billedstormerne støtte fra myndighetene, og ikontilhengerne risikerte forfølgelse.
Kassia var kjent i sin samtiden. Hun stod faktisk på listen over keiser Theofilus' mulige fremtidige ektemaker. Det hendte én gang at han forsøkte å sett henne på prøve. Var hun virkelig en verdig hustru?
”Kvinnen er roten til alt ondt!” sa Theofilus.
”Og,” svarte Kassia, ”kvinnen er fornyelsens kilde.”
Keiseren refererte til Eva (som gjerne fikk skylden for å ha lurt Adam til fall.) Kassia refererte naturligvis til Maria og det nye liv som kom gjennom henne. Derved viste Kassia sin teologiske kløkt, samtidig som hun gjorde det klart at hun ikke var interessert i et ekteskap med keiseren.
Senere fikk hun viljen sin og ble nonne. I 843 grunnla hun et kloster i Konstantinopel og ble abbedisse der. I likhet med mentoren Theodor skulle hun spille en betydelig rolle som klosterfornyer.
Den syndige kvinnen
Men det er først og fremst som poet Kassia huskes. Hun skrev både verdslig og religiøs poesi. Kirken skattet Kassias hymner høyt, og den dag i dag synger vi dem i gudstjenestene: Én av dem synges under Julaftensvesper. Men den mest kjente synges til matutin onsdag i Den stille uke. Motivet er den syndige kvinnen som salver Jesu føtter. I Lukas-evangeliet (Luk 7,37-50) er kvinnen en hore. Det er om henne Kristus sier – i fariseerens hus – at ”Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget.” (Luk 7,47) Hos Kassia fremstilles hun ikke som prostituert, men snarere som en alminnelig person full av begjær og syndige tilbøyeligheter. Enkelt og vakkert uttrykker diktets hovedperson sin utilstrekkelighet og sitt ønske om å gi seg hen til Gud:
Herre, da hun som er falt i mange synder,
får syn for din guddom,
går hun inn som de som frembærer myrra,
og pleier deg gråtende med salve før graven.
– Ve meg, sukker hun, en natt henger over meg,
en tøylesløs villskap mørk og måneløs,
et syndens begjær!
Ta imot fra meg disse tårekildene,
du som leder skyene ut i havvannet.
Bøy deg ned til mitt hjertes klager,
du som bøyde himmelen da du tømte ut deg selv.
Jeg vil dekke dine plettfrie føtter med kyss
og tørke dem igjen
med håret fra mitt hode;
de hvis trinn nådde Evas ører
om kvelden i Eden, så hun skjulte seg i frykt.
Hvem kan vel fatte mine synders hop,
dine dommers dyp, min forløsende Frelser?
Overse ikke din tjenerinne,
du som har miskunn som ikke kan måles.
Hymnen fremstiller den botferdige kvinnen som et bilde på oss kristne (Kirken): Vi kommer til Gud med tårer og har ikke annen bønn enn at han må frelse oss. Vi er fulle av vrange tilbøyeligheter, men likevel håper vi at han skal si om oss: ”Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget.” Gjennom hennes fysiske møtet med Kristus ligner hun bruden (Kirken) som Kristus er kommet for å ta til ekte og elske. Dette er et stort mysterium. (Ef 5,32)
Kassia levde ut sitt liv i kamp for Kirken, ikonene og poesien. Kanskje kjente hun Hl. Basilius den Stores ord: ”Kvinnen likesom mannen har den verdighet å være skapt i Guds bilde. De to kjønnene er like verdifulle ... La ingen kvinne si 'Jeg er svak', for styrken er i sjelen.”
Hl. Kassia Dikterinne (også kalt Hl. Kassia Nonne) fant styrken i sjelen. Hun minnes av Kirken 7. (20.) september.
Thomas Arentzen
For videre lesning:
Antonia Tripolitis: Kassia the Legend, the Woman and Her Work , New York 1992
Eva Catafygiotu-Topping: Holy Mothers of Orthodoxy: Women and the Church , Light and Life Books 1987
<>
